Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Jeg har vandret med Jesus

HAN er trofast
i dag - som i går
og til evig tid!

De vandrer med Jesus, disse vare venner i
Hjerte Til Hjerte i India. Og proklamerer
Guds gode nyheter i Indias hindumørke.
 

Denne artikkelen skal handle om det å leve. Om det som har med vår livsvandring å gjøre. Særlig med utgangspunkt i den velkjente sangen som David Welander skrev i 1922: Jeg har vandret med Jesus. Welander var bare 26 år gammel da han skrev sangen, men hadde allerede da høsta slike flotte og velkjente erfaringer fra livet – og samlivet om du vil, med sin Frelser, Herren Jesus Messias.

      Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys, under vekslende tider og kår, skrev han. På ensom, knudret og hard sti. Og i sorgenes dal. Men når alt skifta - i han og rundt han, så kunne han likevel si:

Hvilken lykke og fred, ja vidunderlig fred,
som jeg har når med Jesus jeg går.
La så all ting forandres, min sang blir dog ved:
HAN er trofast i dag som i går.

        Det er DEN erfaring jeg sjøl har gjort – og som jeg her og nå ønsker å dele med deg, du som går eller løper eller vandrer gjennom livet: Når vi har Gud sjøl med oss som vår medvandrer, da erfarer vi at Han er trofast. Han var det i går. Han er det i dag. Og Han er det i morgen. Og til evig tid. UANSETT hvor trolause vi er – så er Han trofast. For det er en del av hans vesen. Den guddommelige natur. Og det er faktisk ett av de mange navn han har: Trofast.

         I en annen sang som vi også ynder å synge i den kristne forsamling, heter det at "Selv om kjærest venn deg svikter, aldri svikter deg Guds Sønn!"

         Det er godt å kunne anbefale for hverandre en slik person som både VIL og KAN følge oss mennesker gjennom livet vårt. Fra vugge og til grav og videre inn i evigheten. Og er det noen som vil stille spørsmålstegn ved påliteligheten av Ham, så kan vi henvise til alle dem som har erfart Ham som følgesvenn. Mennesker kan skuffe oss. Men Han, Gud sjøl, skuffer aldri. Derfor er det så spennende å lese i Bibelen om alle de forskjellige menneskene som ned gjennom tidene har gjort det samme som sangforfatteren: Vandret med Jesus.

          Vi møter to slike "vandrere" i Lukas 24, de såkalte Emmausvandrerne. Kanskje kan vi legge noe talende i uttrykket om at de vandret FRA Jerusalem. Kanskje skulle eller burde de ha blitt der. Vi vet ikke heilt hvorfor de måtte dra derfra. Men  det vi VET er - at de  vgar nedfor, deprimert, frustrert kanskje, over dette som var skjedd med deres Herre og Mester. Han som var arrestert og henrettet.  Men så leser vi - at det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus selv nær til dem og VANDRET SAMMEN MED DEM....! Ser du? Nå opplevde de det som også Welander hadde erfart! Midt i sorgenes dal - vandret Mesteren sammen med dem. Og det gjør han med oss også. For Han er i går og i dag den samme, ja til evig tid!         

        
        I Hebreerbrevets 13. kapitel og vers 7 står det så fint: Kom i hu, husk på altså, deres veiledere, som har talt Guds ord til dere! Gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!

         Vi finner mange ”veiledere” i persongalleriet i Bibelen. Det er godt og viktig for oss å bli kjent med dem. For erfaringene som de høsta fra sitt liv – kan være nyttige for oss: Noen ganger til advarsel for at ikke vi skal gå i de samme fellene som de gjorde. Og andre ganger til oppmuntring og trøst for oss.

         Den beste veileder er naturlig nok Jesus Messias sjøl.  Han etterlot oss et eksempel for at vi skulle følge etter i hans fotspor, skriver Peter i sitt første brev, kapittel 2, vers 21 – og minner oss om Herrens stedfortredende død for oss. Jesus var unik, enestående. Han gikk seirende gjennom livet, inn i døden – og ut av døden. Men sånn var det ikke med de andre trosheltene vi møter i Bibelen. De var feilende mennesker, akkurat som du og meg. Men de hadde ett felles: De hadde tiltro til Gud. De vandra sammen med Ham, og under Den allmektiges åpne Himmel. Gjør du som Abraham gjorde, synger vi: Sku imot Himmelen opp. Og mens du stjernene teller, vokser din Tro, ditt håp. Åffer det: Jo, fordi vi blir inspirert, styrka og veileda av Han som holder heile verden, alt det skapte, heile sin skapning, i sine naglemerkede, allmektige Frelserhender. Det var Han som vandra her i blant oss allerede i Edens hage. For å søke og for å redde Adam og Eva, det stympers menneskeparet som flykta FRA Gud i stedet for å løpe TIL Gud.

         Jo mer du leser Bibelen, hører på forkynnelse og synger salmer og sanger, dess bedre blir du kjent med Guds og Troens  veiledere. Kvinner og menn som har vandra med Jesus i mørke og lys. Og som har satt spor etter seg – i historia og i Bibelens blad. Gi akt på de som ha talt Guds ord til dere, siterte jeg just fra Bibelen.
         En av dem heter Enok. Og Guds ord har gitt oss noen enestående minneord, nekrolog som det heter på fagspråket, om ham. For det står kort og godt: Enok vandret med Gud. Så ble han borte. For Gud tok ham til seg. 1Mos 5:24. Så kortfatta kan det skrives. Men like fullt: Det dekka alt!  I følge Bibelordboka betyr navnet hans  ”innvidd”. Med andre ord: Han var tett forankret i medvandreren sin, Den evige Gud. Og så dette at han vandret. Han gikk ikke. Løp ikke. Men vandra. I det tempo, med den ro og kontroll som ligger nettopp i dette uttrykket. Den som tror, haster ikke står det et annet sted i Bibelen. Du kan være sikker på at også han vandra i mørke og lys og under vekslende tider og kår. Han levde like mange år som det er dager i ett år. Men så skjedde det at han ble borte for denne verden. For Gud tok han til seg.  Det står ikke noe om at Enok døde. Bare det at han ble borte. At Gud tok ham til seg. Tenk for et ettermæle å få. Og igjen kan vi bruke David Welanders sangtekst:

Ja, jeg vandrer med Jesus så fredig og glad,
til ved dødsflodens bredder jeg står.
Da jeg ennå en gang skal istemme mitt kvad:
Han er trofast i dag som i går.

         La meg tilslutt nevne en til som vandra med Gud. Og som også høsta erfaringer under marsjen, både om seg sjøl – og om Gud. Du finner vitnesbyrdet hans i Salme 73.  Nær hadde mine føtter snublet, sier han. I en annen oversettelse: Jeg mista balansen. Jeg var ufornuftig og skjønte ikke noe, sier han et annet sted. Men så kommer de vidunderlige orda fra vers 23: Men jeg blir alltid hos deg. DU har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd. Og deretter opptar du meg i herlighet! Mitt sinn, min psyke, min forstand, mitt hjerte og min kropp kan svikte, men Gud er mitt hjertes klippe og min del evinnelig, vitner han.

         Legg merke til at det er Guds trofasthet som bevarte også dette vitnet. Det var ikke nødvendigvis Asafs grep som holdt. Men Guds: Du har grepet mi høyre hand, sier han. Du kan være viss på at Gud aldri mister taket på noen av sine! For det har han forsikra oss om: Ingen kan og ingen skal rive de ut av Guds, av mi hand, forsikrer Jesus.
        Ta med deg denne garantien, evighetsgarantien, mens du fortsetter vandringa på Himmelveien.

Tilbake til:

 en del av: