Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

 Den rike mann hadde "alt"
Det var også alt han hadde.

Men fattige

LASARUS
hadde navn:
Gud min hjelp!

Når  du hører navnet LASARUS, tenker du sannsynligvis på den rike mann og, ja nettopp: Lasarus. Denne fattige stymperen som vi leser om  i det 16. kapittel i evangeliet etter Lukas. Noen mener at også denne historien er en liknelse, sånn som de andre beretningene her hos Lukas. Sjøl om den isolert sett ikke presenteres som det. Andre hevder og tror at Lasarus var en virkelig person – og at det skjedde bokstavlig det som Jesus skildrer her.

Uansett hva en måtte meine om den saken, så skildrer i hvert fall Jesus mennesker av kjøtt og blod – og en virkelighet i den synlige, og også i den usynlige verden. 

Det er verd å merke seg den sammenheng som denne beretningen står i. De prektige og pengekjære fariseerne hadde just prøvd å latterliggjøre Jesus. Men så ble de sjøl refsa av Ham: Dere er de som gjør dere sjøl rettferdige for menneskene; men Gud kjenner hjertene deres, sa han. Og minna de om at det som er høyt i mennesker øyne, er en vederstyggelighet for Gud. Etter at han så hadde bekrefta Skriftens pålitelighet og evige autoritet – kommer beretningen om den rike mann – og Lasarus.  

Vi leser den slik som den står i Luk 16:19-31

Der var en rik mann, og han kledde seg i purpur og kostelig linklede og levde hver dag i herlighet og glede. Men der var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for hans port, full av sår,
og hans attrå var å få mette seg med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår.
Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravd.
Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.
Da ropte han: Fader Abraham! forbarm deg over meg og send Lasarus, for at han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og svale min tunge! For jeg pines storlig i denne lue.
Men Abraham sa: Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! Men nå trøstes han her, og du pines.
Og dessuten er et stort svelg festet mellom oss og dere, for at de som vil gå herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og for at heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss.
Da sa han: Så ber jeg deg, fader, at du sender ham til min fars hus
– for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.
Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem!
Men han sa: Nei, fader Abraham! men om noen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg.
Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen står op fra de døde.  

Det er en dramatisk, tragisk og på mange måter også skremmende skildring.
Først handler det om den rike mannen. Ressurssterk, om du vil. For den rikdom det snakkes om,  handler om ressurser, om  penger,  status, makt og innflytelse. Og ser du historien i sammenheng med det jeg just sa om de egenrettferdige fariseere, så er det ingen tvil om at mange av de var såkalt ressurs-sterke. De tilhørte de vellykka. De som stort sett klarte seg sjøl. Som ble sett opp til. Akta – på en måte. Nesten som lensmannen, presten og læreren før i tida.  

Ser vi skildringa i globalt perspektiv, for å bruke et fint uttrykk, sett ut fra vår egen norske geografiske og sosiale sammenheng altså,  så kan vi på mange måter sammenliknes med denne rikingen. Om ikke vi lever hver dag i herlighet og glede og kler oss i all verdens nymotens og kostelige klær, så har vi likevel det vi trenger av mat og av klær.

Men slik jeg velger å se og å tolke denne skildringa, så mangla likevel denne rikingen noe vesentlig.  Les de to første versa om igjen, så ser du det kanskje: Han hadde ikke, eller omtales ikke – med navn. Men bare som en rik mann. Kanskje er det den gamle journalisten i meg som legger spesielt merke til dette. Men jeg tror ikke at det er TILFELDIG. For går du til neste verset – og til den fattige mannen som beskrives der, så har han et navn. Jesus kjenner ham ved navn! Og hvilket navn: LASARUS! På hebraisk er navnet El’azar eller Eleazar. Navnet betyr GUD MIN HJELP, GUD MIN ASSISTANSE, SOM GUD HJELPER! Tenk hvilken rikdom han hadde og hvilket vitnesbyrd han bar - midt i fattigdommen! Hva heter du? Lasarus, El’azar – Gud min hjelp! 

Bibelen taler mye om rikdom. Om to typer rikdom, egentlig. Den synlige og forgjengelige typen som denne rike mannen tydeligvis hadde overflod av. Den urettferdige mammon som kan brukes – og misbrukes. Og som kan stjeles fra oss i et nu. Og de sanne skatter som ingen kan stjele.  Usynlige og evige rikdommer som sjøl den fattigste blant oss kan eie og fryde oss over. Det kan handle om de verdier vi er glad i og som vi søker å ta vare på. Verdien av familie, slekt, røtter, tradisjoner, menneskeverd, frihet, likhet og brorskap. Alt nært knytta til det vi på mange måter kan kalles for TROENS rikdom. Tiltroen til Gud sjøl. Han som dypest sett er kilden for og opprettholderen av alt som heter rikdom.  

Den rike mannen hadde ”alt”. Men det var, for å si det med et klokt menneske, også alt han hadde.  Han så, uten å se. Hørte, uten å høre. Lukta, uten å lukte. Lukka hjertet sitt for det medmennesket som var kasta like foran porten hans. Porten inn til rikdom. Porten ut i virkelighetens verden. For der snubla den rike over den gjerning som Gud sjøl hadde lagt ferdig for ham. For at han skulle vandre inn i den og være det Guds hjerte, de Guds føtter, de Guds hender, den Guds stemme, den Guds hjelper til den stymperen som lå der i fattigdom, håpløshet, smerte og fornedrelse. Men med Guds navn i sitt. 

Når jeg leser historia om den rike mann og Lasarus, så tenker jeg alltid på mine gode og ytterst fattige venner i India. Har vært sammen med dem der nede flere ganger. Nå hjelper vi noen av dem gjennom innsamlingsforetaket Hjerte Til Hjerte. De aller fleste av dem var og er fattige på verdens gods. Mange er såkalt lavkastefolk. De sliter fra dag til dag for seg og sine. Er fullstendig prisgitt makteliten og den urettferdige fordelig som rår også der i det rike landet. Men de har fått høre om Jesus. De har fatta tiltro til Ham som er større og mektigere og annerledes enn alle de guder og gudebilder de har møtt og sett i hindumørket. Og de erfarer i bokstavelig forstand løftet gitt i Jakob 2:5:

Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham? 

Tenk å få være RIK I TROEN! Det er en rikdom vi virkelig både kan og skal arbeide for. Og det var en rikdom som jeg personlig tror fattige Lasarus hadde. Troen på den Gud som hjelper – sjøl midt i stormen. 

Her handler det om oss som enkeltperson. Vi snakker ikke om ”vår” hjelp eller hjelper. Men vi snakker som David gjorde det i Salme 23: Herren er MIN hyrde. Eller som den samme David formulerte det Salme 30:11-13: Hør, Herre, og vær mig nådig! Herre, vær min hjelper!

Og vi kan gå til den tilsynelatende håpløse situasjon for festreisedeltakeren i Salme 121, 1-2: –Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, sier vedkommende, og spør: Hvor skal min hjelp komme fra? Og så kommer svaret: Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper! Hjelperen min, Han som trår til med sin assistanse, er Skaperen sjøl. Der, hos Han er det ingen mangel på ressurser! Les bare Hebreerbrevets 11.kapittel og versa 22-24 så ser du hva jeg snakker om.  Går du så til det 13.kapittel i det samme brevet, så følger formaninga og løftet i vers 1 til 8. Legg merke til at det står: Deres ferd være uten pengekjærhet, så dere nøyes med det dere har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg, så vi kan si med fritt mot: Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg? 

Og så følger vi diss to personene gjennom livet. Den rike, navnlause, i hans egenrettferdige og kortsiktige prektighet.  Den fattige Lasarus som levde av smuler. Men som midt i lidelsen hadde allierte firbeinte skapninger som slikka såra hans. Sannsynligvis utslag av leprabasillens grufulle herjing. Ingen tobeint skapning måtte nærme seg slike folk.

Vi følger dem inn i døden. Og derfra inn i dødsriket, Sheols og Hades evige og usynlige verden.

Nok en gang merker vi oss to vesentlige forskjeller: Ingen begravelse omtales for Lasaraus. Bare en en vidunderlige beskrivelse av åssen Himmelens tjenerstab stod klar til å tjene ham i døden: Han ble båret bort av engler i Abrahams skjød, står det så vidunderlig.  Her er hvileplass nok til alle. For i min Fares hus er det mange rom, forsikrer Jesus.

Men det ble begravelse for den rike.  Kanskje med glitter og stas. Med sang og med tale og alt det som hørte til.

Men Herren gir oss den usminka innsikt inn i den usynlige virkeligheten bak død og grav: Da han slo sine øyne opp i dødsriket, står det.  Nå så han – endelig. Nå så han noe han ikke hadde sett, ikke hadde villet se – tidligere! Men det virker som om han fortsatt bar mye av egoismen sin med seg – også der. Nå fikk han de smertefulle aha-opplevelsene om misbrukt nådetid. For alt det han hadde takka nei til. Snudd ryggen til. Derfor må påminnelsen til Han ha vært hjerteskjærende: De har Moses og profetene, hører de ikke på dem, så vil de heller ikke tro om noen står opp fra de døde! 

Og hva har vi i dag? Vi har mer enn Bibelens troverdige beskrivelse og budskap av og fra Moses og profetene. Vi har vitnesbyrdet om Jesus: Hans fullkomne liv. Hans stedfortredende død. Hans oppstandelse. Hans himmelfart. Den Hellige Ånds komme med rensende kraft og besegling til engstede hjerter. 

Så må vi spørre oss sjøl – og minne hverandre om – at denne Guds fullkomne kjærlighet både kan og skal gjøre noe med oss. Med hjertene våre. Derfor sier vi med Hebr 4:7, så klart og inderlig som vi bare kan: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter!  Måtte vi, både som enkeltpersoner og som menighet, bli flinkere til å kikke utenfor portene våre. Ikke bare for å se og stakre Lasarus-ene som ligger der. Men for å gjøre noe med for dem. Praktisere det som sangforfatter Helga Ingebrigtsen har formulert så vidunderlig: 

Gå omkring i Jesu navn
Hjelpe, trøste, stille savn
Vise medynk, tørre tårer
Lege alt som hjertet sårer
Virke sådan i det stille
Det var det jeg gjerne ville!

Lokke smil av tårer frem
For en hjemløs skape hjem
Dele noens savn og smerte
Tenne håp i motløst hjerte
Virke sådan i det stille
Det var det jeg gjerne ville.

Kjærlighet oppfinnsom gjør
Gud vil åpne meg en dør
Jeg meg med en glad vil glede
Med en sorgfull vil jeg grete
Virke sådan i det stille
Det var det jeg gjerne ville

Vise vei til Himmelhavn
Til Gud Faders åpne favn
Til det gledens vell, det rike
Som på jord ei har sin like
Virke sådan i det stille
Det var det jeg gjerne ville.

Tilbake til:

 en del av: