Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

 
Gud er på tronen - og
BEVARER
SITT FOLK!
Fra nettstedet Aish.com - som har
brakt denne gripende beretningen

PURIM I DACHAU

Med tillatelse av forfatter Solly Ganor for gjengivelse her

De kom til Auschwitz i flere grupper. Hver av dem bestod av 20 mennesker. De så naturligvis ikke ut som mennesker. Mer lik vandrende skjeletter. Hadde trekantformede ansikter med utstående kinn og nedsunket kjeve.  Endog lippene var redusert til tynne blå streker. Det eneste i øyenfallende trekk var øynene deres. De var vanligvis uvanlig store med et fremmed skjær. Nesten lysende. De var kjent i konsentrasjonsleiren som ”musselmenn”. Benevnelse på dem som var i siste fase før døden. 

De talte Yiddish med aksent. Noe som for oss jøde fra Lithauen hørtes fremmed ut. De fortalte oss at de kom fra ghettoen i Lódz via Auschwitz før de ble sendt videre til vår leir. Kjent som ytre-leir no 10 i Dachau. Beliggende nær den pittoreske  byen Utting, nær innsjøen Amersee. 

Leiren vår lå midt i en liten skog med omliggende grønne enger og et vakkert landskap. Jeg husker jeg tenkte den dagen jeg ble brakt hit: Hvordan kan noe vondt skje midt i alle denne skjønnheten? Men at jeg snart fant ut at skjønnheten bare var i landskapet. Tyskerne som hadde ansvar for oss var sadister og mordere.  

Disse som kom fra Lódz som kom gikk i samme bedragerske felle.  Etter Auschwitz trodde de at denne leiren så ut som paradis. De fleste av dem døde like etter ankomst, av hardt arbeid, sult og mishandling.  Men de foretrakk å dø her heller enn i gasskamrene i Auschwitz. 

Det var disse som fortalte de utrolige beretningene om gasskammerne og krematoriene, der tusenvis av mennesker ble myrdet hver eneste dag. Noen av dem fortalte oss at de hadde stått nakne foran gasskammeret da de plutselig ble beordret til å kle på seg igjen for å bli sendt til vår leir. Tyskerne må ha hatt desperat bruk for arbeidere når de sendte disse vandrende skjeletter helt fra Polen og hit. 

I mars 1945 var det bare noen få av dem i live.  En av dem var kjent som Chaim, rabbineren.  Vi fant aldri ut om han virkelig var rabbiner eller ei, men han vasket alltid hendene sine og velsignet maten før han åt. Han kjente datoene i den jødiske kalender. Og kunne bønnene utenat. Og fra tid til annen, når tyskerne ikke så oss, inviterte han oss til å delta i kveldsbønnen. 

Vår jødiske leirkommandant Burgin hørte om ham og prøvde å skaffe ham en lettere jobb. De fleste døde når arbeidet gikk ut på å bære 100 punds sementsekk på ryggen – eller andre tunge oppgaver. Han ville neppe ha klart en dag med slikt slit. En gang fortalte han meg at hvis han overlevde, så ville han gifte seg og få minst et dusin med barn. 

Så skjedde det midt i mars at vi fikk en fridag. Leiren var dekket med snø, men her og der var det tegn til at våren var i anmarsj.  Vi hørte vage rykter om amerikansk gjennombrudd i Tyskland. Og fikk glimt av håp i hjertet vårt. Etter frokost, bestående av et tynt skive brød, litt margarin og brunt vann av erstatningskaffe, vendte vi tilbake til brakkene våre for å få litt ekstra søvn.Plutselig la vi merke til at Chaim, rabbineren som stod der i snøen og ropte: -Haman til galgen! -Haman til galgen! På hodet sitt hadde han en krone, laget av sementsekk. Og rundt seg hadde han et teppe pyntet med stjerner fra den samme sekken.
Vi stod skrekkslagne foran denne underlige framtoningen. Trodde knapt våre egne øyne – mens han danset der i snøen og sang: -Jeg er Achashverosh, Achashverosh, konge av Persia! Så stod han stille igjen, strekte seg ut, løftet haka opp mot himmelen, løftet høyre handa i keiserlig verdighet og ropte igjen: -Haman til galgen! Haman til galgen. Og da han sa Haman, da visste vi alle hvem han snakket om. 

Vi var sikre på at han hadde mistet forstanden, slik så mange gjorde i denne vanskelige tiden.  Vi var om lag 50 personer som stod og stirret på rabbineren da han sa: -Yidden wos iz mit ajch.  Jødevenner, hva feiler dere? Det er Purim i dag. La oss lage Purim-Shpiel, Purim-leken!
Da gikk det opp for oss at vi der heime, for millioner av år siden, pleide å pynte barna våre til Purim-fest og leke - og spise Haman-kaker. Rabbineren husket den eksakte dato etter den jødiske kalenderen.  Vi visste knapt hvilken dag det var. Chaim organiserte deretter roller for dronning Esther, Mordechai, Vashti og Haman blant publikum. Og det hele endte med at vi alle danset der i snøen.  Vi hadde vårt Purim Shpiel der i Dachau. 

Men det var ikke enden på historien.  Rabbineren lovet oss at vi ville få vårt Mishloach Manot, vår matpresang. Men vi trodde snaut på det. Men mirakel over mirakler: Samme kveld kom det en delegasjon fra Det internasjonale Røde kors. Det var første gang at de brydde seg om oss. Men vi tok likevel imot dem med åpne armer. For de brakte oss denne Mishloach Manot, denne matpakka, som rabbineren hadde lovet! Hver av oss fikk pakka med et beger med kondensert melk, en liten plate sjokolade, en boks med sukkerbiter og en pakke sigaretter.  Det er umulig å beskrive den glede vi følte! Her holdt vi på å sulte i hjel. Og så plutselig, på sjølveste Purim, mottok vi disse himmelske gaver! Etter dette tvilte vi aldri på rabbineren! 

Og forutsigelsen ble oppfylt. To måneder etter ble Haman/Hitler brakt til galgen. Han skjøt seg i Berlin. Mens vi, de av oss som fortsatt var i live, ble reddet av den amerikanske arme den 2.mai 1945.

Jeg mistet kontakten med Chaim rabbineren under dødsmarsjen fra Dachau til Tyrol. Men jeg håper han overlevde og fikk så mange barn som det han ønsket seg. Jeg husker ham alltid ved Purim tider – for hans uforglemmelige Purim-Shpiel i Dachau!

Tilbake til:

 en del av: