Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Artikkelserie om KVINNER I BIBELEN

12.

HANNAH

Det er nok ikke for ingenting at vi har pleid å si at ”det står kvinner bak”. Og det også i positiv betydning – slik jeg har nevnt før! Det får vi bekrefta også i det som kalles 1. og 2.Samuels bok i Bibelen.   

Også her møter vi kvinnen BAK. I dette tilfellet bak han som bøkene er oppkalt etter, Samuel, profeten som Herren brukte som sitt talerør til Israel.  Jeg snakker om Hanna, omtalt i de to første kapitlene i 1.Samuels bok. 

Hanna betyr NÅDE eller NÅDIG. Også i dette navnet ligger en beskrivelse av personen, av sinnelaget og karakteren. Og dypest sett også et vitnesbyrd om Han som er FULL av nåde. Han som i synagogen i Nasaret, Natzeret, forkynte et NÅDENS år fra Herren. Luk 4:19. Alle dem som så ham og lyttet til ham og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn, leser vi i  Luk 4:22.  

Det var som om Hannah hadde lest og lært formaningen i  Fil 2:5: La dette sinn være i dere, som óg  var i Kristus Jesus.  

Den elskelige Hannah var det vi kaller for et prøvet menneske. Dette å være barnløs var virkelig en prøvelse. På en helt annen måte enn slik det måtte oppleves i dag. Men til tross for at mannen behandlet henne med kjærlighet og respekt, kom Hannah inn i depresjonens mørke tunnel.  Mange har vært der – også siden.  

Så tett og vondt kan mørket bli at vi verken evner eller makter å nyte de solstråler som tross alt er der og som  prøver å nå oss.  

Det var i en slik TILSTAND Hannah befant seg  da hun, uten ord, uten å bli hørt av noen,  bretta hjertesorgen sin ut for Herren. Det står så fint i 1.Samuel 1:13 og:  For det var i sitt hjerte Hanna bad. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Når hun så måtte forklare seg for presten, sa hun som sant var at hun bar på en tung sorg i hjertet. Og at hun utøste sin sjel  for Herrens åsyn.

Hvilket vitnesbyrd! Hun gjorde det Peter har bedt oss om: -Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. 1Pet 5:7.  

Hvordan gjorde hun det? Hun lot hjertet tale.  En tale uten ord egentlig. Hun øste ut alt det vonde og tunge som lå der inne i henne. Vi vet, og hun visste nok også – at  Guds Ånd kommer  oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Rom 8:26. 

Om presten står det at han satt på sin stol ved dørposten til Herrens tempel. Vi kunne si mye om det. Om troende mennesker i sentrale posisjoner, ivrig opptatt i fordømmelsens i stedet for i forlikelsens tjeneste. Han så nok ikke tårene hennes, den samme Eli. Hørte nok ikke hjertesukka. I stedet trakk han slutningen om at hun nok var full.  

Jeg kjenner folk som ikke liker å gå på bønnemøte. Simpelthen fordi de føler at der må alle be høyt. Vi forbinder det ofte med åndelighet – dette å kunne si noe i forsamlingen. Be høyt, innlede, vitne, synge. Å, så misforstått det er. Som vi undervurderer alle Hannahene i blant oss.  

Det går an, ja det kan mange ganger anbefales - å prise Herren, også i stillhet. Det står klart og tydelig i  Sal 65:2: Gud, i stillhet priser de deg på Zion. Og vi minner også om løftet i Jes 30:15: I stillhet og i tillit skal deres styrke være. Og, ikke minst om Hannah-beskrivelsen  i 1Pet 3:4 der han skildrer den sanne pryd, de kosteligste smykker. Nemlig  hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud.  

Så kan vi følge Hannah videre gjennom livet. Se åssen hun innvier det kjæreste hun har, bønnhørelsen Samuel, gutten sin, til Herren. Åssen hun næret han med den hebraiske morsmelk. Dypest sett – og som sagt flere ganger tidligere,  den uforgjengelige kosten, Guds ord som lever og blir i et barnehjerte. Og som krones med det faktum at også Samuel fikk innta plassen for Herrens åsyn. Og at han ble der for alltid. Det største av alt for en mor og en far som vil barna sine vel. For tiden og for evigheten. 

Så kan beretningen om Hannah, den som begynte med sorgens tårer, avsluttes med  hjertefryd i Herren. Jeg gleder meg over DIN frelse, ber hun i 1Sam 2,1. Og da hadde bønnen fått lyd – også innfor mennesker. Måtte vi glede oss med henne. Ikke over ”vår” egenproduserte og selvfortjente frelse. Men over Herrens frelse. Den som ligger i Gud aleine.  

For navnet Jesus, Yeshua – betyr Herren frelser!  

Men vi går videre i vandringen vår blant Kvinner i Bibelen. Den ene av dem kjenner vi ikke navnet på.  Men når jeg sier PIKEN FRA ISRAELS LAND

så er det mange av dere som nok vet hvem jeg tenker på.

Tilbake til:

 en del av: