Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

17.
MARIA/MIRYAM

Veien er ikke lang fra Elisabeth, Johannes døperens mor - og til Maria. Eller til Miryam – som hun heter på hebraisk.

Navnet betyr opphøyd – og det har vi allerede sett og hørt da hun som Herrens mor ble lovprist av Elisabeth: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv! Luk 1:42

Det var gjennom denne kvinnen, Maria, at universets Gud skulle føre seg sjøl inn i verden. Som sann Gud og sant menneske. Som den siste Adam. Han som skulle knuse slangens, satans, hode. Og som gjennom sin knusende seier på Forbannelsens tre skulle tilintetgjøre døden og føre liv og uforgjengelighet fram i lyset. 2Tim 1:10

Vi vet at Maria var jomfru –og ser ved det flere forhold. Det ene dette at hun, gjennom å få barn uten noen gang å ha hatt samleie med mann, blir det tegn som Gud hadde varslet gjennom profeten: Derfor skal Herren selv gi dere et tegn. Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel, står det i Jes 7:14. Det å bli gravid på vanlig, naturlig måte - og å føde en sønn, det var på ingen måte noe tegn. Derfor er nettopp jomfrustanden en forutsetning for oppfyllelsen av denne profetien. Og så langt jeg ser, er det nettopp dette tegnet Simeon (i Templet) henviste til når han sa til Maria: -Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Luk 2:34.

Marias udiskutable jomfrustand utelukker også enhver mulighet for at det som var avlet i henne var ”manns eller kjøds vilje”. Nei, Herren hadde sagt at det skulle være KVINNENS ætt som skulle knuse slangens hode. IKKE mannens. Adamnaturen og slangens gift skulle ikke finnes i det foster Herren dannet i Marias liv. Det er som vi kan høre Jesu dialog og lovprisning med Fader og Sønn idet han trer inn i denne vår verden: -Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Heb 10:5 og 9. Det var dette rene og syndefrie legeme med ånd og med sjel som var det offerlam Gud fra evighet av hadde utsett til seierherre og slektens frelse. Derfor fryder vi oss når vi leser Heb 9:14: Hvor meget mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!

Marias jomfrustand representerer også den fine moral hun som kvinne og menneske representerte. Hun visste at kroppen er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i oss. 1Kor 6:19. Og at den bør skjøttes deretter. Også på det moralske og seksuelle område. Her ser vi også den symbolske betydning i forhold til dette med troskapen og det udelte, hengivne hjerteforhold til den ene. Hjerte Til Hjerte, kan vi si. Som Paulus skriver i 2Kor 11:2: Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Se også Åpb14:4.

Vi merker oss også uttrykket at hun hadde funnet nåde. Det handler også om hjerteliv og hjertetilstand. For Han står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 1Pet 5:5.

Det er nok vanskelig for oss å sette oss inn i hvilke problemer både hun og Josef, må ha hatt, både før, under og etter fødselen! Men Herren hadde velsignet dem. Og var mektig til å bevare de.

Og hva lærer så det oss i denne tid?

Det forteller med all tydelighet at det å være velsigna av Herren på ingen måte er ensbetydende med den store lykke, helse, framgang, rikdom og sosialt og kjødelig velvære. Det som ekteparet Josef og Maria fikk oppleve, sånn like etter Jesu fødsel, viser at det i hvert fall ikke var den jordiske velsignelse de fikk boltre seg i. Tvert imot, kan vi vel heller si. Sjøl om de nok ble sørga for også gjennom de gaver som de vise fra Østerland kom med. Mei, så sterkt var hatet og faren fra han som frykta overmannen sin – at de faktisk måtte flykte fra landet.

Vi husker også det varsel, den profeti, som Simeon uttrykte da han minnet Maria om det tegn som ville bli motsagt: -Men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbaret, sa han. Luk 2:34-35.

Et sverd som gjennomborer en mors sjel. Kan vel ei mors smerte beskrives sterkere? Hun fulgte Jesus til det siste. Hun stod der ved Golgata kors og så dette hellige som hun hadde født – bli gjort til syndoffer for oss. Ingen kan vel beskrive den smerte Herren hadde i timene på korset. Men ingen kan vel fatte åssen Maria hadde det - da smertens sverd stakk og reiv i sjelsdypet hennes.

Men så møter vi henne igjen – i Den øvre sal i Jerusalem. Det rette sted for det rette samfunn, både med Gud og mennesker. Sammen med de andre, var hun utholdende i bønnen, leser vi Apg 1:14.

Hvilken utgang Maria fikk på livet sitt, vet vi ikke. Men vi vet at Jesus bad apostelen Johannes om å ta seg av henne. Og det er vel ingen grunn til å tvile på at ikke så skjedde. Så takker og ærer vi Maria for det hun fikk være.

Tilbake til:

 en del av: