Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Jeg har
vandret
med Jesus....
 

 
Medvandreren






Foto: Jack Hazut, www.israelimage.net

Det kan være tøft å leve. Nå tenker jeg ikke bare på sjukelige tilstander med psyke, nerver, angst, fortvilelse, mørke og depresjon. Men på noe av det som alle mennesker møter under veis, i større eller mindre grad. Som skuffelser, mismot, tvil og følelsen av det å være maktesløs.

Noen ganger kan slike tilstander være et resultat av det vi sjøl har gjort. Eller ikke gjort. Andre ganger kan det være andre personer eller forhold som har skapt sånne tilstander.

Sånn tøft var det de hadde det, to av de personene som skildres på en helt spesiell måte i Bibelen.  Emmausvandrerne, pleier vi å kalle dem, simpelthen fordi de hadde kursen mot landsbyen Emmaus - ei drøy mils vei fra Jerusalem. 

De hadde vært sammen med Jesus. De hadde sett og hørt åssen han fungerte, både som den lærde og uklanderlige Mester. Og som medmenneske. Han som kunne se og forstå det som andre ikke så og skjønte. Han som kunne gjør mer enn noen andre på denne jord. Enten det nå gjaldt kropp eller sinn. Han som aldri retta pekefingeren til dom og fordømmelse mot stymperen. Mot den som det var gått i stykker for og som var kommet så galt ut å kjøre. Han som talte med myndighet mot de såkalte vellykkede. Mot de egenrettferdige. De som så splinten i andres øye. Men som glømte bjelken i sitt eget. Han som var mer opptatt av å tjene andre enn sjøl å bli tjent. Han som i beste forstand var sin brors og søsters vokter, hjelper og forsvarer. Han som til slutt fornedret seg sjøl – så han ble lydig inntil døden. Ja, døden på den verste og mest fornedrende måte det kunne skje på: Døden på et kors. Forbannelsens tre. Der forbryterne hang i timevis i ufattelig smerte. Til spott og spe. Før livet endelig ebbet ut.  

De hadde sett for seg at de skulle få ei stor framtid sammen med denne mannen og profeten, Jesus fra Nasaret. Han som Johannes døperen hadde pekt på og anbefalt: -Se der Guds lam som bærer verdens synd! Han som apostelen Peter hadde bekjent: -Du er Messias, den levende Guds Sønn!

Han var den, som – så langt de så - virkelig skulle bli den store nasjonale helten. Mannen som skulle lede det jødiske folket til opprør og seier mot de romerske okkupanter. Og gjøre slutt på fremmedstyret i Israel. Den nye David-kongen som folket og landet trengte så sårt, der og da.

Men så gikk det ikke sånn som de hadde trodd og tenkt.  Redningsmannen ble arrestert. Forhørt. Torturert. Henretta. Og begravd. Drømmen ble knust. Han de hadde stolt så på, satset på, vår død. Begravd i klippegraven der i hagen. Sjøl om ryktene sa noe om at han ikke lenger var der. At han skulle være stått opp igjen.  

Og nå var de sjøl i fare. Frykta kanskje for sitt eget liv. De hadde jo vært med han som deres religiøse og politiske ledere hadde fått rydda av veien. Nå var det heller ikke noen vits i å være sammen med de andre Jesus-tilhengerne. Fellesskapet var på en måte brutt. De hadde hver sitt å gå til. Trodde de. Kursen ble vendt mot Emmaus.
Vekk fra Jerusalem.
De gikk nedoverbakke. I bokstavelig forstand.
Og i enda sterkere grad – i billedlig forstand.

Men midt i denne situasjonen og i denne bedrøvelige tilstanden er det at Bibelen, Guds eget ord, forteller:

Og det skjedde, mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus sjøl nær til dem og vandret sammen med dem; men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. Lukas 24:15-16.

Så vandra de altså sammen, disse tre. To av dem ute av kurs, egentlig. Med ansiktet vendt gal vei. Vekk fra Jerusalem, altså. Fra venner og utfordringer der. Men etter at de hadde åpnet seg litt for denne nye medvandreren, så stanset de opp litt. Evangelisten Lukas beretter:
Og de stod stille med sorgfullt åsyn.

Sånn skriver Gud. Sånn beskriver Herren sjøl den tilstand som et menneske kan komme i når sorgen blir for sterk og mismotet for tungt.  Vandring og framgang opphører. Det blir stillstand. Ansiktet og uttrykket avspeiler alt det vonde og tunge som hjertet og sinnet strir med.

Kjenner vi oss ikke igjen her? Har vi ikke sett og møtt venner og kjente som har det på samme måten. Sett, lytta til og forstått et kroppsspråk som vitner om en usigelig smerte. Håpløshet. Mismot. Vantro. Nederlag.
Har vi ikke sjøl også opplevd slike tilstander i livet vårt?  Det kan være både viktig og riktig å ransake egen erfaring her. Tenke tilbake. Analysere liv og levnet. Det handler om sannhetens erkjennelse – om oss sjøl.

Men hør hva det står om vår allmektige Gud, synliggjort i mennesket og medmennesket vårt Jesus Messias. Han som lover å være der hvor to eller tre er samla i hans navn. Og som var tro også mot dette løftet da han innhenta Emmausvandrerne.
Hør hva han sier om seg sjøl i Es 57:15: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

Det var akkurat dette den oppståtte Frelser og Herre var i ferd med å gjøre for og i disse to vennene sine – der på veien mot Emmaus.  Og som den fullkomne terapeut og fagmann han er, så fikk han disse to til å brette ut mye av det de tenkte og grunnet på. Troen. Tvilen. Forvirringa. Bitterheten.

Han er den samme i dag, den Jesus og medvandrer som beskrives her. Opptatt av å være der som vi er. Hos den sønderknuste og nedbøyde. For å gå med oss. Først for å lytte. Og så for å behandle. Gi oss rette medisin. Gi oss Lys i mørket. Mykje lys og mykje varme. For det er det vi trenger.  Her bruker han Ordet. Det Ord, evangeliet,  som er ånd og liv. Holder Bibeltime for oss. Åpner opp det ene skriftsted etter det andre. Viser åssen Skriften dypest sett handler om Han – og hans fullkomne frelse. Han henter eksempler fra Mosebøkene. Fra profetene. Ja, fra alle skriftene i Bibelen.  Det er som han gir oss den eine aha-opplevelsen etter den andre:

Ja, sånn er det!
Guds løfte til Adam og Eva der i Edens hage om Han som skulle knuse slangens hode!
Om blodet fra Abel.
Om løftes-sønnen Isak som skulle ofres.
Om Josef, forkastet, fornedret – opphøyd, anerkjent og gjenkjent! Om Lammet som måtte slaktes der i Egypt. Til frelse og befrielse for de som trellet under Farao.
Om Klippen som ble knust – for at vannet skulle springe fram for ørkenvandrerne.
Om barnet, sønnen, den underfulle rådgiveren, den veldige Gud, evige Fader, fredsfyrsten som profeten Esaias beskrev.
Om han som ble såret for våre overtredelser. Han som tok straffen på seg. For at vi skulle ha fred!

Det må ha vært en forunderlig Bibeltime de opplevde, disse to - på veien ned mot Emmaus. Et par timer tok turen vanligvis. Kanskje brukte de lengre tid denne gang. Aha-opplevelsene måtte vel svelges og fordøyes. Kanskje kunne de ha sunget med sangeren:

Sittende ved Jesu føtter får jeg næring for min tro.
Der min synd og sorg og smerte byttes bort i salig ro.
Sittende ved Jesu føtter, spirer Himmellengsel frem,
Kristi fylde hjertet skjenkes, til jeg når mitt rette hjem!

Det som er sikkert – er at det skjedde noe med dem. De inviterte medvandreren inn til seg.
En bønn, en invitasjon som hver eneste en av oss kan gjenta her og nå. Og som jeg utfordrer deg til å gjenta: -Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Luk 24:29. Eller for å si det med sangeren: Kom inn til oss Jesus, du veit om vår nød!

Det er det han ønsker, det er denne invitasjonen han lenger etter å høre fra ditt hjerte, denne Jesus. Han lengter etter fellesskapet med deg. Han ønsker å komme inn i ditt hjerte. I ditt sinn. Ikke med fordømmelse. Men med forlikelsen. Freden. Gleden. Håpet. Lyset og varmen fra Himmelens Gud.

Sånn at vi, i likhet med Emmausvandrerne, kan vende blikket og kursen mot Jerusalem igjen. Bli borgere av det Jerusalem som er der oppe. I det himmelske. Og nyte og yte i fellesskapet med alle de som også har tatt imot Han, Jesus, Guds enbårne sønn. Frelseren og Mesteren. Vår Herre og vår Gud. Finere selskap enn det finner du ikke. Verken i Himmel eller på jord.  

Tilbake til:

 en del av: