Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Artikkelserie om KVINNER I BIBELEN

 9.

MIRYAM

Vi har allerede nevnt navnet hennes i artikkelen om Jokebed, mor til Miryam, Aron og Moses.  

Miryam er, i likehet med søsknene sine,  et levende og lysende  bevis på  virkningen av den oppdragelse og den hebraiske morsmelka  som far Amram og mor Jokebed stod for. 

מרים (hebr) Miryam er det hebraiske navn for Maria, samme navnet som det Jesu mor hadde. Det er utledet av "opprører", her utvilsomt i positiv forstand. Og i følge Bibelordboka betyr også navnet "opphøyd".

Hun har en høy stjerne i den jødiske historie. Det hevdes til og med at hun ble gift med Kaleb og mor til Hur. Da jeg spurte en jødisk rabbiner om åssen det harmonerer med 1Krøn 2:18-19 det der sies at Kaleb gifta seg med Efrat, henvises det til de gamle lærde som sier at Efrat var et annet navn for Miryam. Vel, vel, det lar vi ligge her.   

Det som er sikkert, er at det ikke er ofte at jentene blir nevnt og omtalt når Bibelen snakker om barnefødsler og ættetavler. Men Miryam finner vi der – i 4M 26:59. Og går vi tilbake til 2M 2:4, så finner vi en praktfull beskrivelse av "hans søster". Sjøl om navnet hennes ikke er nevnt i dette verset, så tar nok de fleste det for gitt at denne søsteren er Miryam.  Og  dette verset finner vi en vidunderlig beskrivelse av henne. Ikke av det ytre. Men av karakteren, personligheten, sinnelaget.  Hun hadde hyrdesinnet i seg. Ikke det sinn som spør er jeg min brors vokter? 1M4:9. Men det sinn som brenner for ”småfeet”.  For om Miryam står det: Hans søster stod et stykke borte for å se hvordan det gikk med ham. Ser du skjønnheten og dybden i disse vidunderlige orda? Først: Hans søster! Tenk så godt – å ha ei som du ikke bare kan kalle søsteren din. Men som også virkelig er det! Vi kjenner søsterbegrepet fra Skriften og fra menighetslivet. Martha kalte i stillhet på sin søster Maria, leser vi i  Joh 11:28.  Ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, leser vi i Joh 19:25.

-Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne skriver Paulus i Rom 16:1. Og i vers to i brevet til Filemon sender han hilsen til vår søster Appia.  

Hva hadde vel menigheten, den lokale forsamling vært – uten søstrene. De trofaste, flittige, hjertevarme menneskene. Støtter i Guds tempel!  

Hvor deilig det er å møte, når ene man vandrer frem,
en broder og søsterskare på vei til det samme hjem!

Men åssen var hun, åssen oppførte hun seg, søster Miryam. Legg merke til hva det står:.. et stykke borte. På behørig avstand. Nok en lekse om hyrdefunksjon, både for kvinner og menn. Ikke nysgjerrighet. Ikke dette å stikke nesa fram og nedi for å snuse i andres saker. Men avventende, voktende, speidende, parat til å gripe inn når den rette tiden var der. Eller til å bli hentet..

Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den…..med villig hjerte, formanes vi i 1Pet 5:2. Det er Miryamsinnet han beskriver.  

Det ble altså henne som koplet de sammen, Moses, Faraos datter og Mose mor.  Alle redskaper i Guds allmektige hand. Og så  glemmer vi ikke, at den Gud som var på Mose tid – er likedan i dag. Han bruker søstrene. De små og de store! 

Og Miryams gjerning var ikke slutt med dette. Det var vel snarere begynnelsen. For går vi videre i 2.Mosebok, den som også kalles Exodus, utfrielsen, så ser vi at hun nå kalles profetinnen Miryam. Det hadde skjedd en vekst, ei utvikling. Nå var hun også en person som kunne formidle Herrens vilje gjennom å profetere. Det hun sa, var verd å akte på! Husk hva Peter sier om det i sitt andre brev, kapittel 1 og vers 19:  Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.  

Så ser vi videre i 2M 15,20-21 at hun  tok en tromme i hånden, at alle kvinnene gikk etter henne med trommer og dans – og at hun var forsanger i lovsangen. Hun som sjøl bar navnet Miryam, opphøyd, hun var opptatt av å opphøye utfrieren: -Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet. Snakk om jubeltog. Det  er så en må nynne til strofa:  

Nei, aldri mer vi går tilbake til det land,
selv om reisen vår går gjennom  ild og vann.
For vi har sagt farvel og er ei lengre trell  -
under satans syndeveld. 

Miryam var altså hyrde. Profet. Musiker. Og forsanger. Det er velsignet med slike ”Miryamer”  i forsamlingen! Folk som har både evne og frimodighet til å ta oss med i sangen. Spille til den. Stemme i. Være forsanger! Gud gi at det måtte være mange Miryam-søstre blant oss. På veien heimover og oppover til vårt himmelske Kana’an!  

Når vi stanser her ved Rødehavet eller Sivsjøen som den også kalles, der bølgene just har lagt seg og der vannet har slukt og skjult fiendehæren, så tenker jeg på skildringa og lovsangen i Åp 15:2 og 3.  

Det står: Og jeg så noe som lignet et hav av glass, blandet med ild. De som hadde seiret over dyret og dyrets bilde og over tallet for dyrets navn, så jeg stå ved glasshavet, med Guds harper i hånd. De synger Guds tjener Moses' sang og Lammets sang, og sier: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge.  

Det er et talende bilde, ikke minst for det lidende jødiske folk,  som en dag skal få oppleve det samme. At de djevelske krefter er tilintetgjøres.  Og at stormen har stilnet.  

Glasshav kan ikke opprøres av stormvind. Og smertens ild i det, krematoriene der millioner av jøder ble brent, hører fortida til. Tilbake står lovsangen. Den som Miryam leda.  Moses og Lammets sang om vår store og allmektige Gud!  

Men det skjedde noe med Miryam. Noe vondt. Hun hadde samme naturen som oss – og falt for den fristelsen som de aller fleste av oss sikkert kjenner så altfor godt: Misunnelse. Bitterhet. Sjølopphøyelse. Og kanskje også -baktalelse.  

Vi leser om det i 4M 12:1-16. En gang talte Miryam og Aron ille om Moses, står det i 1930-utgaven. I King James står det against, altså mot. Og i Complete Jewish Bible oversettes det med at de kritiserte  sin bror fordi han tatt, sikkert underforstått, giftet seg meg etiopiske kvinnen. Så får vi altså la det stå åpent om de baktalte Moses. Eller om de formidlet kritikken like til han. Sikkert er det i hvert fall at kritikken avslørte både misunnelse, bitterhet og ønske om at også de burde ha en liknende lederposisjon som det Moses hadde. Men Herren hørte det! Står det i vers 2. Og i neste nu får den gamle Moses denne flotte attesten: Men Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden. 

Hendelsen, om det var baktalelse, misunnelse,  eller surmaget kritikk, det er alvorlig synd uansett,  fikk fatale følger for det samfunn de tre hadde hatt, både med hverandre og med Herren. De må ut av sammenkomstens telt. Herren refset dem: -Hvordan kunne dere da våge å tale ille om Moses, min tjener? Og Miryam står tilbake der – merket av syndens gift. Spedalsk, hvit som snø!

Aron angret og bekjente. Og Moses ropte til Herren: -Å Gud, helbred henne! Broderen, Forbederen, Mellommannen var i aksjon. Slik også vår Broder er det når vi har feilet og syndet. Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann, en advokat,  hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige, skriver Johannes i sitt første brev, kapittel 2 vers 1. Og denne himmelske advokaten vår har døgnåpent, slik vi ser i Heb 7:25. Nettopp for å sikre oss at frelsen er fullkommen.  

Men før den vonde spedalskesykdommen ble legt, måtte Miryam stenges ute fra leiren  i sju dager. Frammarsjen stanset opp. Det ble stillstand. Slik det blir både i oss og rundt oss når baktalelsens og misunnelsens synd får florere.   

Men det er også et annet trekk ved det som skildres som taler til oss: Solidariteten med den spedalske. Med den som har feilet. Med den som har havnet i ulykken.  

Folket brøt ikke opp før Miryam var kommet tilbake, står det i vers 15.  Tenk hvis vi kunne utvise noe av det samme når det vonde rammer medvandrerne våre. At vi stanser opp – sammen. At vi hjelper, oppmuntrer og støtter hverandre, slik at ikke noen får sakker akter. Backsliding, heter det på engelsk. Men  at vi er der også for hverandre. Avventende, i forbønn, i omsorg, i solidaritet. Opptatt med å lette byrden i stedet for å øke den. Inntil den grådige leprabasillen, den som trives så altfor godt i kjødet vårt , må gi tapt. Og samfunnet med Herren og med hverandre er gjenopprettet.

Da kan frammarsjen og seierstoget fortsette.  

Vi er en hær, en veldig hær, forløst ved Jesu blod!
I kamp mot syndens makt vi er! Vår konge sterk og god
Oss leder frem i mot vårt hjem - tross all stridens larm og brak.
Så frem,! Ja,  frem!  Hans pris istem – for seire skal hans sak!

Tilbake til:

 en del av: