Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

God påskeferie -
på Troens høyfjell!

De rike
ferierer mest

Påskehøytida markeres på forskjellig vis. Noen ganger får en nesten inntrykk av at heile Norges befolkning er i bevegelse – sånn i påsketida. Men det er langt fra tilfellet. For de aller fleste av oss velger faktisk å være heime. Noen nyter både høytid og fridager. Men for andre – kan høytida faktisk være et problem. Ensomhet. Minner som forsterkes. Problemer – både med seg sjøl, men familie, venner – og med Himmelens Gud.

Jeg husker en avis-overskrift jeg la merke til. Den handla om påskeferien. De rike ferierer mest, stod det. Og i artikkelen ble det hevda at det var de med tjukke lommebøker som drog til fjells og som nøt påskedagene der oppe i høyda.

Men nå skal du høre noe rart: I troens verden, altså for og blant de som tror på Jesus, påskas hovedperson, der er det andre lover som gjelder. Ja, der er det faktisk ofte sånn – at de som er fattige på det vi kaller verdens gods – ofte er de som er rikest - i troen. Ja, det står faktisk sånn i Jakobs brev, kapittel 2 og vers 5:
Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?

At dette løftet er sant, har jeg igjen og igjen erfart og fått synlig bevis for gjennom det arbeid jeg deltar i i India. Hjerte Til Hjerte heter det. Fra Guds hjerte til vårt hjerte og fra vårt hjerte til vår nestes hjerte. Gjennom dette arbeidet får jeg anledning til å kanalisere penger fra oss her i Norge – til fattige kristne venner i India. Sånn at de kan bruke tid og krefter til å bringe evangeliet ut blant sine egne kvinner og menn.

Hindumørket er tett i India. Men Jesus er det sanne lys som både kan og vil opplyse hjertene våre. Og når mennesker hører om Ham og hans fullbrakte frelse, så skjer det store ting. Mennesker føres over fra mørket og til lyset. De går faktisk fra døden – og til livet.

Og der, midt i fattigdom og elendighet oppfylles Guds løfte ganske merkbart: Fattige på verdens gods, ja. Men de vokser seg rike i troen på Ham som elsker de og som gav seg sjøl for de.

Og så høres det lovsang fra de små bønnskjula, prayershed kalles de,  og fra de små kirkene deres:
Halleluja – halleluja. Amen, amen, amen – amen!
Sangen toner ennå i hjertet mitt fra de gangene jeg har vært der nede blant dem.

Hvor vil jeg hen med dette? spør du.

Jo, jeg vil bare gi det et eksempel på at DE RIKE FERIERER MEST. De rike i troen – der oppe på troens vidunderlige høyfjell. Her er det at du kan oppleve og fryde deg, sånn innvortes,  i Guds fullkomne og aldri sviktende kjærlighet. Her er det du med hjertets øyne kan nyte synet av  Himmelens snødekte vidder. Et dekke vevd ovenfra av Skaperens sekskanta snøkrystaller. Et mykt teppe som skjuler all forurensing, alle feil og alle mangler – hvor de nå måtte finnes: Hos andre – og hos oss sjøl For det er her, på troens høyfjell at du kan kvile i Guds løfte fra Esaias 1:18:Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.

Sånn gjør Gud det for alle de som takker ja til den enkle og utfordrende  invitasjonen hans: Kom!

Er du redd for å komme? Du trenger ikke å være det! For det er Gud sjøl som inviterer. Han inviterer den vellykka. Og den mislykka. Gjør ikke forskjell på folk. Lengter bare etter at vi skal vende vårt hjertes ansikt til ham. Nesten som vi gjør når vi snur fjeset til påskesola og lar den varme oss og brune oss. Alt det timelige og synlige rundt oss, alt det vi har, alt det vi ser og opplever, avspeiler på så mange måter det og den evige og usynlige.

Og når først du har fått troen, eller rettere: Tiltroen til Guds fullkomne frelse i Jesus – inn i hjertet ditt, da er det at Gud ønsker at vi se og nyte rikdommen i troen. Bønnen i Romerbrevets 15 kapittel, vers 13 sier det så klart. Og dypest sett så er det Guds egen bønn for ditt liv og din vekst i troen vi leser her. Hør nå hva det står – og tygg litt på det:

Men håpets Gud fylle dere med all glede og fred i deres tro, så dere kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft!
Vidunderlige ord. Tenk litt på hva det står her om Guds vilje og ønske med deg og for deg, når du ber velkjente Fader vår. For der har vi lært å be: Skje din vilje.

Guds vilje med vårt liv, ditt og mitt, – er nettopp det at Han som bærer det vidunderlige navnet HÅPETS Gud virkelig må få fylle oss. Ikke med litt glede. Gud er ikke gjerrig. Men med ALL glede. Med den fullkomne fred. Sånn at vi kan være rike på håp. Og alt dette er det Gud sjøl, som ved sitt Ord og sin Ånd vil fylle oss med. I samme grad som Han får gi oss av seg sjøl og sin grenselause nåde – kan vi altså nyte troens påskeferie der i den himmelske sfære. Midt i livets mange hverdager kan vi nyte ferien på troens høyfjell. Nyte den kvite, glitrende snøen som dekker alle uhumskhetene i oss, ved oss og rundt oss. Vite oss reine og rettferdige og Himmelen verdige. Ja, vi er som snøfnugg.  Ingen av de er like. Kunstverk, krystaller, skapt av og i den samme Skaperen. Gud sjøl har - i Jesus Kristus – skapt oss og rensa oss. Som det står i hilsenen til oss Bibelens siste bok, Åpenbaringsboka 1:5, en hilsen fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte blant de døde og Herren over kongene på jorden! Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod.

I den første påska som ble feiret, var det nettopp dette med å bli satt6 fri som stod sentralt: For det var da at jødene ble frelst ut fra slaveriet i Egypt. Det feilfrie Lammet måtte dø, blodet måtte flyte – og sprenges på dørkarmen. Det var bare de som søkte tilflukt bak denne døra, bak den blodbestenkte døra altså – de var bare de som ble spart for dom og død. Jesus er Guds lam. Han er din og min stedfortreder. Han sier sjøl: JEG ER DØRA. Den som går inn gjennom meg, blir frelst. Berget. Bevart! Frelst fra slaveriet. Og ført ut til frihet. Akkurat slik det skjedde med jødefolket.

De var ikke bare beskyttet av Lammets blod. Men de tok også til seg, spise, mettet seg – av det samme Lam som var deres stedfortreder og redning. Lammet var FOR dem til beskyttelse. Og Lammet var I dem til styrke. Og hør hva Guds ord sier om den dypere mening akkurat med dette:

Er Gud for oss, hvem er da i mot oss, står det i Rom 8:31. Og i 1Joh 4:4: Står det at Han som er i dere, er større enn han som er i verden.
Der har du forklaringa på det vi leser i Åpenbaringsboka 12:11 om de som kommer ut av den store trengselen: De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.  

Noen av de som ble bevart fra død og dom og berga ut fra slaveriet i Egypt, var sikkert både redde og usikre. Det er så en kan ane noe av Thomas-ropet fra dem: Hjelp min vantro! Jeg er så full av tvil, så full av spørsmålstegn.

Da må jeg si som Adolf Bjerkreim sier i en sang han skrev:

Å tro – det er ikke å tro at du tror,
men barnlig å klynge deg fast til Guds ord.
Det er i din avmakt å tro på Guds lam –
og late deg nøye med Ordet om Ham! 

For midt i angsten og tvilen – så fatta de likevel tiltro til det Gud hadde sagt: Dette at de skulle stole på Lammet.

Men så har vi de andre, de som – ja nettopp – var rike i troen! De hadde det faktisk godt, de, midt i krisa! Hvorfor det? Fordi de så vekk fra seg sjøl – og stolte på Guds løfter. De befant seg med andre ord på Troens høyfjell – og slikka Guds nådesol der.

Men. hør nå: Hvem var mest frelst av dem? De nervøse, redde, de tvilende? Eller de sikre, de trossterke, de trygge?

De var like frelste alle sammen! De som hadde det vondt. Og de som hadde det godt. De fattige i troen. Og de rike i troen. For redningen deres lå ikke hos dem. Men hos Gud. I Herrens allmektige hender! De hender som ble naglet til Golgata kors. Ikke med jernnagler smidd av jøde eller hedning i denne verden. Men med kjærlighetens nagler – smidd i Guds evige hjerte.

For den gang som nå – var de gjenstand for Guds frelse, tufta på Herrens egne og, dypest sett - ubetingede og ugjenkallelige løfter, klart beskrevet i 2Kor 1:20: for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss. Her er alle løftene tatt med. De som allerede er oppfylt. Og de løfter som skal oppfylles. Alle er de samla i den ene personen, Han som er sjølve garantisten for dem alle: Jesus Messias. Guds enbårne, elskede Sønn. Ett med Faderen fra evighet av. Ja, den som har sett MEG, har sett Faderen, sier Jesus, for jeg og Faderen vi er ett. Joh 10:30.    

Om du kunne gripe fatt i noe av dette! Sånn at du kunne fylle ditt hjertes lommebok med troens rikdom. Og løfte hjertets blikk oppover til Ham. Uten å rødme av skam. Men snarere stråle av glede over å erfare Guds miskunnelige hjertelag, han som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, som det står i Lukas 1:78. For i det solskinnet kan du synge med sangeren: Bestrålet av vårsolens herlige glød, som rosen i Saron jeg står. 

Så kan vi ønske hverandre god påske i visshet om at Han, den ene rettferdige som døde for oss urettferdige – er Han som lever for oss for å føre oss frem til Gud. Opp på Troens høyfjell, opp under og opp i Guds Himmel. Der hvor roser aldri dør.  Der vi for tid og evighet skal fryde oss over den sannhet vi leser i 1Kor 5:7 og 8 – dette at vårt påskelam jo er slaktet: Kristus! Messias.  La oss derfor holde høytid!

De rike ferierer mest. God ferie!

Tilbake til:

 en del av: