Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Artikkelserie om KVINNER I BIBELEN

SARAH

Nå skal det handle om Sarah. Først het hun Sarai. Hvem hun var datter av, står det ikke, men i jødisk tradisjon sies det at faren hennes led døden i Nimrods ildovn.  I 1. Mosebok 11 ser vi at hun var barnlaus da hun sammen med mannen sin Abraham (som for øvrig var hennes halvbror) og svigerfar Tarah eller Terach, dro ut fra Ur i Kaldea for å reise til løftelandet Kana’an. 

Sarai betyr MI FYRSTINNE. Men i 1. Mosebok 17 sier Herren at Abraham ikke lenger skal kalle henne Sarai, men SARAH. Altså ikke bare MI FYRSTINNE. Men FYRSTINNE.  I hebr. Lexicon: Noble woman, edel kvinne. Og i Hithcock’s Bible Names: Lady, prinsesse, fyrstinne for en mengde mennesker. Ho skulle være noe mer enn bare Abrahams stolthet. Sånn som Abraham skulle bli PATRIARKEN for sine etterkommere, sånn skulle også SARAH bli MATRIARKEN for det folk som skulle føre videre Guds store frelsesplan: Det jødiske folk. Det folk som  barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører…og som altså Kristus er kommet fra etter kjødet. Rom 9:4-5.

Sarah står naturligvis sentralt i jødisk bevissthet og tradisjon. Der hevdes det hun hele livet gjennom hadde en uskyld, reinhet og Gudstro som en sjuåring. At  velsignelsens sky alltid hvilte ved teltdøra hennes. At familien alltid hadde rikelig av alt, fordi hun styrte husholdning og heim så økonomisk fornuftig. I følge tradisjonen sørget hun også for at sabbatslampa ble tent og at den skinte helt fram til neste sabbat. Og – som et fjerde kjennetegn så blir det hevda at Sarah alltid hadde ei åpen dør med tanke på almisse til den fattige.  

I 1. Mosebok 12,11leser vi at Sarah var ei vakker kvinne.  Good-looking, står det i  Complete Jewish Bible, a fair woman to look upon, heter det i King James-versjonen. I den sammenheng det står i, er det utvilsomt utseende det snakkes om. Men likevel tillater jeg meg å antyde at skjønnheten nok ikke bare angikk det ytre. For det er ikke det Gud ser på når Han betrakter oss og beskriver oss. Han er mer interessert i hjertets skjønnhet, karakteren, sinnelaget vårt. Derfor står det også i Guds ord at det som var dåraktige i verden, svakt, lavt, foraktet, det som ingenting  var, det utvalgte Gud seg, for å gjøre det til intet som er noe. 1Kor 1:27-28. Se også 1Pet3:3-6. Hun er et eksempel på det edle sinnelag!

Sarah var så attraktiv at Abraham frykta for at egypterne ville drepe han for å få tak i henne. Og Sarai gikk med på den løgna som Abraham foreslo. Et trist kapittel i livet deres som vi ikke skal gå nærmere inn på. 

Men så ser vi, enda en gang, at Gud ikke angrer på sitt kall og sine nådegaver, tross våre mangler, vår vantro og våre fall.  

Vantroen ser vi tydelig, også i Sarah, når hun som barnlaus anbefaler Abraham å gå inn til trellkvinna si, egypterkvinnen Hagar. Mye kunne vært sagt om de fatale følger også dette feilsteget fikk. Eksempelvis det at som et menneske sår, skal det også høste. På godt og på vondt.  Men den siden lar vi ligge her – og går til det som skjer og blir sagt i forbindelse med navnebyttet fra Sarai til Sarah i 1Mos 17:16: Jeg vil velsigne henne, og gi deg en sønn også med henne. Ja, jeg vil velsigne henne og hun skal bli til folkeslag, konger over mange folk skal framgå av henne, sier Gud til Abraham. Som naturlig nok ler av det heile. Han 100 år gammel. Sarah 90.  Nei, det var ugjørlig og utenkelig. 

Men Gud kjenner tankene våre. Og Han som kan gjøre mer enn det som menneskelig talt er mulig, Han stadfesta og presiserte løftet sitt. Først i vers 19: : Sannelig, Sarah, din hustru, skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham.  Og så i vers 21: Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sarah skal føde deg på denne tid neste år. Navnet Isak, eller rettere Yitz’chak, betyr latter.  For lo gjorde de, både Abraham og Sarah – over tanken på å bli med barn sånn langt ut i alderdommen. Naturen talte sitt tydelige språk til dem begge.  

Løftet fra Herren stod altså fast. Det ble gjentatt og konkretisert da Herren seinere åpenbarte seg for Abraham og Sarah der blant eiketrærne i Mamre. I Mamres terebinte-lund som den så fint heter. Du kan tro de hadde det fint der. Både med hverandre – og med den Gud som de hadde samfunn med. Mamres terebinte-lund ligger nemlig i Hebron – som betyr SAMFUNN, FELLESSKAP. Det var her de hadde bygd alter for Herren. Det var her de bodde, midt i hjerte av det land Herren har lovet Abrahams og Sarahs ætt for tid og evighet. Det er så du kan ane den gode, litt døsige atmosfæren som prega heimen deres. Abraham i teltåpninga. Sarah like bak. Begge klare til å ønske gjester velkommen. Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det, sier Guds ord i Hebr 13:2.  

Og så lyder bekreftelsen til Abraham. I 1M 18. kapittel, vers 10 og14 leser vi:

Og han (Herren) sa: Jeg vil komme tilbake til deg på denne tid neste år, og se, da skal Sarah, din hustru, ha en sønn.  Skulle noen ting være umulig for Herren? På den bestemte tid vil jeg komme til deg igjen, på denne tid neste år, og da skal Sarah ha en sønn.

Det må nok ha skjedd noe, både med Abraham og Sarah nå. Jeg tenker ikke bare på det at Abraham skulle bli i stand til å befrukte henne. Og at løftets sønn Isak bokstavelig talt skulle unnfanges og utvikles i livet hennes. I denne sammenheng må det være tillatt å minne om, uten at det blir opfattet flåsete: Her var det ikke snakk om hjelpemidler som Viagra eller ny tilførsel av kvinnelige kjønnshormoner! Nei, her var det Herren som fikk sin vei. For om Abrahams voksende tro, eller TILTRO til Guds løfte for å si det mer korrekt, leser vi i Romerbrevet 4:19 Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Sarahs morsliv var utdødd.

I Hebreerbrevet 11:11 leser vi så fint om Sarahs tro:

Ved tro fikk også Sarah kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet. 

Og så skjedde det som det var sagt henne, klart beskrevet i 1M 21 fra vers 1:

Herren så til Sarah som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sarah slik han hadde lovt.

Sarah ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om.

Og sønnen som Abraham hadde fått, som Sarah hadde født ham, gav han navnet Isak.

Da sa Sarah: Gud har gjort det så jeg må le! Alle som hører dette, vil le med meg. Og hun sa: Hvem skulle ha sagt til Abraham at Sarah skulle gi småbarn bryst! Og så har jeg født ham en sønn i hans høye alder.  

Så ble det ikke bare slik at Sarah skulle bære fram og føde løftets sønn.  Hun skulle nære han også – med hebraisk morsmelk! En vidunderlig symbolikk for alle som oppdrar barn i troen på Han som er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud! Det beste vi kan gi dem, er nettopp Guds ord. Innsikten i den frelser og frelse som kommer fra jødene. Det er denne visdom som skaper vekst og karakter i det indre mennesket – slik at vi kan vokse oss sterke i nåde og kjennskap til Ham. Og aller helst skal denne visdom, denne ”morsmelk” tilføres nettopp slik Sarah og mødrene gjør det: I nærhet, i stillhet, i kjærlighet og varme. Måtte vi alle bli slike mødre som Sarah var det – og som Herrens medarbeidere var det. Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn ved sitt bryst, skriver Paulus i 1Tess 2:7.  

Vi må litt tilbake til den latteren som Sarah snakker om. Den må vi vel kunne kalle for HELLIG latter. Fryd og glede over hvilken mektig Gud vi har. Han som kan gjøre mer enn alt. Langt ut over det vi kan fatte og forstå. Sarah gleda seg, ikke bare I Herren, sånn som vi både kan og skal. Men hun glede seg også over åssen Gud hadde demonstrert og bevist sin trofasthet og allmakt. Hadde Abraham og Sarah noe å skryte av? Nei, ingenting. Skulle de skryte, og det gjorde de nok når Isak var kommet, så var det SØNNEN, og Han som hadde gitt dem Sønnen, de skrøt av. Hadde de hatt Salmenes bok på den tiden, kunne de ha anvendt lovsangen i Salme 126:2: Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Og folkene rundt dem kunne ha sagt: Store ting har Herren gjort mot disse!  

Har vi ikke mye å lære av Sarah her? Må vi ikke stadig tilbake til dette å sette vår vei i Herrens hånd og å stole på Ham. For alt i oss selv kan svikte. Alt rundt oss kan svikte. Men i Herren, Israels Gud, Sarahs Gud – har vi en evig klippe.   

Det er noen som spør: Åssen kan du være så sikker på at du er frelst. Altså at du virkelig ER gått over fra mørke til lys, fra døden til livet, fra satans makt og til Gud?

Da må jeg svare med Sarah: Jeg akter HAN trofast som har gitt løftet.  Den som har SØNNEN, har livet. Jesus er denne Sønnen. Og Sarah er ei av de kvinnene som Herren har brukt for å føre denne Sønnen, Redningsmannen inn i verden.  Og inn i hjertet vårt.  

Jeg kan ikke avslutte betraktningene om Sarah uten å ta med Galaterbrevets beskrivelse av det hun dypest sett står for. Du finner det i det 4.kapitlet. Her tituleres FYRSTINNEN Sarah som DEN FRIE KVINNE. Et tydelig signal mot alt det som smaker av UNDERTRYKKING og trelldom, uansett hvilken drakt eller hvilket navn den kler seg i.  Og ikke nok med det. Sarah representerer løftepakten gitt oss fra Gud. Alle dem som billedlig talt fødes av og gjennom Sarah i dag, de fødes IKKE til trelldom, men til frihet. Inn under det prinsipp som så klart uttrykkes i 1Kor 10:23: Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Velsignet prinsipp! Ikke rart at den kalles for FRIHETENS FULLKOMNE LOV! Her er det andre krefter som gjelder og virker enn dem som trellen sliter under! Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! leser vi i Rom 8:15. Og i Gal 5:1 står det: Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.   

Nå skal det ikke legges skjul på at vi i Guds og kristendommens navn nok har innført og representert atskillig trelldom. Menneskebud og regler. Moderne og forkledde former for fariseisme.  

Jeg har ett råd å gi deg, du som føler at kristendommen din er en byrde, et åk og et strev: Husk hvem du er barn av! Ikke av trellkvinna. Ikke av Sinai. Du er løftets barn. For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss, leser vi i 2Kor 1:20.  Du er ætling av Sarah.  Prøv å likne henne litt. Også i det å stole på Gud og ikke på deg selv. For i deg selv, altså i ditt kjød, der bor det ikke noe godt. Ikke noe å stole på.  Det er like utdødd og ubrukelig som Sarahs morsliv.  Men når Gud får tak i oss, da kan Han gjøre noe både med oss, i oss og gjennom oss. For om Han står det at Han er den som virker i oss både å ville og å virke til hans gode behag.  Fil 2:13. Og så vet vi at det er det Jerusalem som er der oppe som er fritt og som er vår mor.  Så enten vi roper mor eller far, mamma eller pappa – så går ropet opp der. Opp til Han som også i dag roper til oss: Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som ei høne samler kyllingene under sine vinger. Luk 13:34. Det godt å være der. Lik en Isak som varmes og næres av hønemor Sarah. 

Sarah var 127 gammel da hun døde. Hun er eneste kvinne i Bibelen med oppgitte leveår. Hun døde i Kiryat-Arba, også kjent som Hebron. Hennes bortgang skjedde altså  fra det sted, eller rettere – i den tilstand der hun hadde samfunn med Herren! I Heb 13:7 formanes vi til å komme i hu våre veiledere, de som har talt Guds ord til oss: Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro, står det.  Sarah var et trosvitne helt til det siste. Ikke rart at både Isak (som da var 37 år) og Abraham (som da var 137 år) sørget over tapet av mor og hustru.

Så leser vi til slutt beskrivelsen av åssen Abraham kjøpte og betalte Efrons mark i Makpela, som ligger østenfor Mamre, det er Hebron – til gravplass for sin elskede kone. Kjøpesummen, fire hundre shekel sølv, var sannsynligvis skyhøy. Men hva gjorde vel det – når det var Sarah som skulle legges til hvile. Alt ble ordna – til minste detalj. Og den dag i dag kan vi besøke Makpela gravstedet der i  Hebron. Og vise vår takk og ærbødighet  til den kvinne, hustru, mor og FYRSTINNE som Gud brukte i sin store frelsesplan.

Tilbake til:

 en del av: