Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Se,
I begge mine hender
har jeg tegnet deg,
dine murer står alltid for meg!
 
SAVNET

Fargerikt jødisk fellesskap.
Men én mangler...


SAVNET stod det øverst på plakaten. Jeg kasta bare et blikk på den – i det jeg hasta forbi på vei til et møte på Stabekk. Det skjedde i 2006.
Men så måtte jeg stanse – gå tilbake – og betrakte plakaten nøyere.
Den ble en heil preken til meg og for meg.

SAVNET stod det altså øverst.
Et fint ord som uttrykker lengsel, kjærlighet, smerte – og uvisshet. Og like  under stod det bilde av personen som var savnet. Navn. Yrke. Kjennetegn. Alder. Og så telefonnummer du kunne ringe – hvis du hadde opplysninger om han.
Altså: Han var savna AV noen. Noen som lengta etter å finne han. Se han igjen. Snakke med han. Få han heim igjen. Inn i fellesskapet. Inn i varmen, om du vil.

SAVNET
Det stod ikke ETTERLYST øverst. Eller Wanted, som det stod på plakatene med dusørløftet som vi ser i cowboyfilmene. Det er mange ganger lovens lange arm som etterlyser. Kanskje fordi vedkommende har gjort seg skyldig i et eller annet galt. En rømling, en forbryter, en som er farlig, en som kan skade andre. Nei, her stod det SAVNET.

Det var som jeg kunne se for meg noen som savna sønnen sin, broren sin, mannen sin, kjæresten – eller faren sin. Noen som savnet ham så sårt. Og som var på leiting etter han. Et signal og et nødrop. Slått opp på stolpen. I håp om at plakaten kunne bidra til å finne ham. De kjente ham så godt. Hadde bilde av ham. I album og i hjerte. De elska han så høyt. Trengte han så sårt.  

I dødsannonsene står det mange ganger: Høyt elsket. Dypt savnet.
Heller ikke da noen etterlysning. Men et uttrykk for kjærlighet og smerte over han eller hun som ikke er der lenger. Et lengsels-rop fra det mørke tomrommet i heim og i hjerte.
Mange er trygge i troen på Jesus. De vet hvor den avdøde , "savna" personen befinner seg. De kjenner den nye adressen: Borte fra legemet. Hjemme hos Herren. Savnet blir mindre smertefullt - når du vet hvor vedkommende befinner seg.

Den ble og den er altså en heil preken for meg, den plakaten som hang der. For den avspeiler så enkelt og klart det savn, den kjærlighet og den lengsel som Himmelens Gud har i sitt hjerte til alle de som av ulike grunner snur ryggen til Gud og prøver å rømme fra Ham. Det er som om Gud slår opp plakaten langs livets landevei. For å stanse oss. Få oss i tale. Minne oss om hvilket hjerte Han har for oss. Hvilken verdi vi har for Ham. Hva slags planer og ønsker Han har både med oss og for oss. 

Han etterlyser oss ikke med lovens lange og arm. Men lengter etter å få oss inn og holde oss i nådens åpner favn. Tett inntil det guddommelige, reine og varme hjerte som brenner av kjærlighet for oss. 

SAVNET er på mange måter kjærlighetens smertefulle pris.

Det er dette savnet Herren Jesus beskriver for oss i liknelsen om de 100 sauene. De aller fleste av oss kjenner nok beretningen. Den står i Lukas 15 fra vers fire: Hvilket menneske i blant dere som har hundre får og mister ett av de, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går etter det han har mista, til (inntil) han finner det.

Sånn er Gud. Han vil ha alle. Heile menneskeheten – i tett samfunn og selskap med seg sjøl. Ha online-forbindelse om du vil - med hvert eneste hjerte! Åpen linje og kanal fra Gud til deg. Og åpen linje og kanal fra deg til Gud. For et privilegium for oss mennesker – å ha en slik Skaper, hjelper og venn!
Jeg må si som han sa det, en predikantkollega: Hvis folk visste hvor flott og godt det er å være å være en kristen, å vite det at en hører Gud til, så ville de stå i kø for å bli frelst! 

Når savnet blir stort – og håpet om gjenforening er der, så handles det. Opp med plakat. Fram med bildet. Ut på gater og streder for å SØKE og å HENTE INN IGJEN den man savnet.
Slik saueeieren, fårenes gode, store overhyrde gjorde det, da han savna den eine sauen som hadde forvillet seg vekk fra ham, fra omsorgen, tryggheten og fra fellesskapet.

Himmel og jord ble i bokstavlig forstand satt i bevegelse da Gud Herren sjøl startet søket etter de fortapte menneskeskapningene.
-Hvor er du, lød Mesterens stemme i Edens hage da Adam prøvde å rømme vekk fra og skjule seg for Gud Herren. Det var synden, angsten – og uvitenheten som hadde skapt kløfta, skillet, mellom skapning og Skaper.
Men i søket etter den savna hørtes ikke et refsende eller fordømmende ord. Bare spørsmål og ropet: Hvor er du? Uttrykk for kjærlighet, lengsel og smerte.

Gud kjente Adam og Eva ut og inn. Akkurat sånn som han kjenner oss. Ja, så godt kjenner han oss, og så stor lengsel har han etter oss – at han bærer portrettet av oss med seg heile tida. Det kan du lese i Esaias 49, der han trøster sitt sørgende og tvilende og motlause Israel. Og det han sier der, gjelder også oss. Dette er Herrens ord – og ikke mine: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, I begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg! Og ordet for tegnet deg – betyr også: Portrettert deg! Hyrden bærer bildet, portrettet av deg, i begge sine naglemerkete hender.  

Det er en gammel sang som med spørsmål og svar handler nettopp om denne gode hyrdens utrettelige leting etter den bortkomne.  

O Herre, du har de nitti og ni,
Er det ei nok for deg?
Men hyrden svarte kun ”I min sti,
et får ennå fattes meg”.
Han ut i den ville ørken går.
:/: Og søker med flid sitt tapte får.:/: 

Og så spørres det:  

O Herre, se merker av din gang.
Er det dråper av ditt blod?
Den vei jeg gikk var så tung og lang.
Og tornene stakk min fot.
Men hendene har jo dype sår?
:/: Det blod ble utgytt for mitt tapte får:/:.  

Men så – til slutt, når Den gode hyrden har satt livet sitt til for fårene, slik det skjedde på Golgata kors, når han har funnet og vunnet hver eneste en av oss, lyder seierens rop gjennom universet:  

Og straks gjennom berg og dal og li.
Et rop til himlen når.
Det var en jubel så full og fri:
Jeg fant mitt fortapte får!
Og englene sang til harpens slag:
:/: En synder ble født på ny i dag!:/: 

Slik skjer det altså, - når den savna blir funnet - av Gud! Jesus beskriver det i detalj: Hyrden griper fatt i den savna og løfter den bortkomne opp på skuldrene sine. Holder oss  der - i sitt kjærlige, faste grep. Lover oss, garanterer, at ingen verken kan eller skal rive oss ut av de mektige guddomshender. Der, på den allmektiges skuldrer, kan du ligge trygt.

Der kan du kvile.
Der kan du stole på at Hyrden både kan og vil bære deg.
I medgang og i motgang.
I lys og i mørke.
Der er du tett i tett forening med Ham.
Han går også ved din side. Leder din gang.
Blir ikke trett, sånn som du og jeg.
Du er på heimvei.
Funnet og vunnet for Himmelen.
Ikke lenger savnet.

Ja, men dette gjelder bare noen få, sier du kanskje. Ikke sånne ugudelige som meg.  Bare de som har "anlegg" for å være kristne. Bare de kristeligste. De prektige. De snille og vellykka.

Hør hva Guds ord sier om den saken:
Han som vil at ALLE mennesker skal bli frelst, og komme til sannhets erkjennelse. 1. Tim 2:4.Og:..når jeg blir opphøyd fra jorda, skal jeg dra alle til meg! Joh 12:32.

Altså: Slik han vandret i Edens hage på leiting etter det nære fellessjap med  mennesket, det han savna så sårt, SÅNN ER HAN I DAG OGSÅ!
Ropet, kallet hans lyder fra Guds trone - like inn i hjertet ditt: SAVNET!
Du har en plass i Guds store hjerte. Døra er åpen. Velkommen inn!

Tilbake til:

 en del av: