Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Lukas 10: 25-37:
Himmelens Gud,
den barmhjertige
samaritan, er på
SKATTEJAKT

Det skal handle om skattejakt. Og da spisser vi naturlig nok ører. For de fleste av oss har nok ingenting imot å finne eller vinne en skatt. Enten skatten nå består av mennesker, penger, juveler eller andre verdier. En eller noe som vi er både glad i og glad for.

         Fra min barndoms grønne dal husker jeg ennå hvordan vi gravde ned – og andre ganger leitet etter skatter. Og ennå surrer ryktet i minnet mitt om skatten som mestertjuven skulle ha gravd ned et sted i Vardåsen, like ved stedet hvor jeg bor og vokste opp.

         Den skattejakta vi skal snakke om nå, handler om Guds skattejakt. For den har nemlig pågått i heile menneskehetens historie, like fra Adam og Eva og heilt fram til i dag. Frelsessoldatene Else Karin og Rolf Slackbom skildrer denne jakta så fint i CD-en ”Duetter fra gatehjørnet”. Der heter det bl.a.: 

Gud samler skattar på jorda
Det er oss som han ynskjer å få
Langt meir enn eit barn er for mora
Er vi i hans auga å sjå

          Bibelen er full av beretninger om hvordan Den evige, allmektige Gud, han som har skapt alt og som holder alle ting i gang, er opptatt med å samle inn skatter, perler fra menneske-mylderet.  Der du og jeg befinner oss. Og en av de fineste skildringene finner vi i liknelsen om Den barmhjertige samaritan, gjengitt i det 10. kapittel i evangeliet etter Lukas, vrsene 25-37.

         Legg nå først av alt merke til HVEM skattejegeren sjøl, Jesus Messias, forteller denne liknelsen til: Til en som meinte seg å kjenne Guds lov og vilje – og som ville rettferdiggjøre seg sjøl. Med andre ord: En som, ved egne prestasjoner, ville klare å frelse seg sjøl. En egenrettferdig, sjølgod, prektig person – vil vi kanskje si.  Det er mange slike prektige – dag også. Jeg håper ikke du er en av dem.

         Så forteller Jesus om den personen som kom så galt ut å kjøre. Det skjedde etter at vedkommende hadde forlatt Jerusalem, Den store konges by, som den også kalles. Israels og jødefolkets evige hovedstad. Beliggende høyt, høyt der i løfteslandet, omkransa av fjell – og med resten av landet under seg, i bokstavelig forstand.

         For han gikk ned, sier Jesus, fra Jerusalem. På vei ned mot Jeriko, kanskje verdens eldste by beliggende langt, langt der nede på Jordan-sletta.

         Symbolikken er klar nok. Vi kan tenke oss en person som takker nei til samfunnet, til nærheten – med Gud. Kanskje med sin barndoms Gud. Med det som han dypest sett vet er rett og godt.  Men som han likevel ikke har lyst til. Nå vil han heller søke frihet, vekk i fra det som hører Gud og Guds folk til. Ryggen til Jerusalem, farvel til fellesskapet og verdiene i Den hellige stad. Det er så lett og så fristende å gå – nedover.

         Og nedover-bakke gikk det. Men det han ikke visste eller forstod, var at det lurte farer på denne veistrekningen. Han falt blant røvere, sier Jesus. Og Mesterrøveren sjøl, tjuven som Jesus kaller ham, han kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge. Joh 10:10.

         Og slik skjedde det også med mannen som hadde forlatt Guds bolig i Jerusalem. Han ble rundstjålet! Røverne kledde av ham, mishandla ham – og lot ham ligge halvdød tilbake.

         Så forteller Jesus om to personer som kom forbi stedet der voldsofferet lå. Begge representerer de sine systemer, religiøse og prektige – om du vil. Den ene var prest og den andre levitt. Begge kunne de skryte og si ”Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd”. De var akta menn. Ivrig opptatt i tjenestene sine.

Men de var ikke engasjert i den skattejakta som Himmelens Gud var opptatt av og engasjert i! Jakta på perlene, på juvelene, på gullet i denne verden: På menneskene. På enkelt mennesket. Riktignok så de stymperen som lå naken og forslått langs veien. Men så ”prektige” var de – at de holdt god avstand til offeret. De gikk like forbi, står det. På den andre sida – står det i noen oversettelser.

         Men så kommer skattejegeren sjøl. En samaritan som var på reise, forteller Jesus. Han som sjøl ble kalt for, ja nettopp: En samaritan! (Joh 8:48).
         Og hva skjer nå. Jo, nå ser du skattejegeren i aksjon. En jeger med øynene og ørene åpne og med hjartet på rette plass, for å si det med fjernsynsserien. For hva står det: Da han så ham, ynkedes han inderlig! Sånn er Gud! Ikke som oss – vi som med munnen, og ikke med hjertet, sier at vi har så vondt av den ene og den andre. Med Gud er det annerledes. Når han ser oss – der vi ligger, enten vi nå har sagt Gud farvel. Eller om vi som bekjenner oss som kristne faller i et eller annet, ei synd – en tragedie, ei ulykke, et uføre, kall det hva du vil: Da ynkes Gud inderlig over oss! Heilt inn i hjerterota hans går smerten. Og han gjør noe med det. For hør og les hvordan han handler:

         Han stanser opp hos oss. Ikke med et eneste irettesettende eller fordømmende ord! Ingen stikk om hvorfor i all verden vi ligger der vi ligger. Ikke et ord om hvordan eller hvorfor alt ble så galt. Nei, det han gjør – det er å legge bandasjen på det såre, vonde og sønderbrutte hjertet vårt. Es 61:1. Helle olje og vin i såra, rense dem og lindre smerten. Ved hans sår, de han fikk på Golgata kors, har vi fått legedom, sier Guds ord.  

         Og hva gjør han så mer med den falne bror? Trykker han ham lengre ned i grusen og søla, legger han nye fordømmelsens byrder på ham? Nei – hør nå: Han løftet ham opp, står det! Løftet ham opp på sitt eget dyr – og førte ham til et herberge og pleide ham! Sånn er Gud, sånn er skattejegeren Jesus, Himmelens barmhjertige samaritan.

Det er ham David vitner om når han i Salme 40:3 sier: Han drog meg opp av fordervelsens grav, av det dype dynd, og han satte mine føtter på ei klippe. Og klippen, ja det er Gud sjøl, for i Herren, Israels Gud har vi en evig klippe, sier Bibelen. Es 26:4. Derfor synger vi med frimodighet:

Klippe du som brast for meg,
jeg er evig skjult i deg!

         Og så frakter Gud, himmelens fullkomne lege og sjukepleier og omsorgsarbeider, skatten inn i herberget. Inn i tryggheten, inn i varmen, inn til et vertskap og fellesskap som både vil og kan verne og vokte den skatten Gud har funnet og vunnet. Vokt den Guds hjord som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, sier Peter i sitt første brev, kapittel 5 og vers 2.

         Han visste hva han snakka om. Han hadde sjøl sunket i bølgekavet. Og blitt grepet og holdt oppe av Jesus. Han hadde sjøl ligget der i veien – som en fallen bror, som noen sier. Men blitt løfta opp igjen av Jesus. Og innsatt, ordinert om du vil, til evangeliets tjeneste.  En betrodd medarbeider i Guds skattejakt! 

         Håper du  har fått en ny forståelse av liknelsen om den barmhjertige samaritan nå. Kanskje ser du Gud, skattejegeren, i et nytt lys. For i sangen jeg nevnte innledningsvis, heter det også:

Gud samler seg skattar i verda
Til kvar einaste avkrok han dreg
Og tungt han ofte må bera
Når han samler skattar til seg!

       Kanskje er det nettopp i din lille avkrok Gud befinner seg nå mens du leser dette. Kanskje er det DEG han finner, stanser hos - og vinner. La det skje. La han forbinde deg. Pleie deg. Løfte deg. Lede deg. Herfra og heilt heim til det himmelske herberge. Til det Jerusalem som er der oppe. For under hans skjermende og bærende vinger er det legedom, her i tiden. Og i evighet. I Jerusalem skal dere få trøst! lover han. Es 66:13. Det handler om samfunnet med Gud her nede. Og samfunnet med ham når vi kommer heim. Derfor synger vi:

Jeg går til himlen - der er mitt hjem
Der fins ei sorg eller smerte
Der er det nye Jerusalem
Og der er hele mitt hjerte.se eller klikk her

Tilbake til:

 en del av: