Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Den usynlige og den synlige
SOLOPPGANG
og SOMMERTID

Hvert år feirer vi St. Hans. Det skjer den 23.juni. Jeg har en kjenning som nekter å delta i noen feiring den kvelden. For dette at sola ”snur” er slett ikke noe å feire, sier han.

Sikkert er det at mange av oss nyter sommerdagene, både før, under og etter St. Hans. Vi priser både sol og sommer. Vi fryder oss over fuglekvitter, blomsterprakten, de grønne jordene, den blå himmelen og glitrende sjø. Og ønsker at tida kunne stå mer stille nå – sånn at vi kunne nyte de gylne morgener, solrike dagene og de lyse kveldene.

        Skaperverket taler så tydelig om Skaperen. Alt det flotte vi har over oss og rundt oss, alt det vi kan kjenne og se og høre og lukte er skygger av en annen – usynlig virkelighet. Og her er det nettopp sola, lyset og varmen som kanskje taler høyest og klarest om alt det som Gud har lovet å bringe med seg. Både inn i hjertene våre. Og inn i den verden vi lever i.

        Jeg ser noe profetisk, historiske skygger om du vil, om noe som står om natt og om dag, om solnedgang og om soloppgang, i beretningen om Jakob, han som siden fikk navnet Israel. Det var natt da han flykta i fra løfteslandet, og sola var gått ned, står det i 1.Mos28:11. Men så, 20 år etter er han på vei tilbake igjen. Det er fortsatt natt. Og han er aleine tilbake der i mørket - i kamp med Guds engel og vel også i kamp med seg sjøl.  Han kjempa inntil morgenen grydde, står det i kapittel 32, vers 25. Og med nytt navn etter denne Jakobs trengsel (Jer 30:7 og Matt 24)- drar han så haltende videre, inn i landet også til møte med sin bror. Og da står det så vakkert at da så han sola rinne!  1Mos 32:31.

      
       Det var løftet om "soloppgangen"  kong David varsla da han mot slutten av livet sitt sa: Han skal være lik morgenens lys når sola går opp, en morgen uten skyer, når ved solskinn og ved regn gresset spirer frem av jorden. 2Sam 23:4.

        Da Davids eget folk, det jødiske folk altså, hadde det som aller verst, da var det nettopp løftet om og troen på en slik gylden morgen som tente lys i mørket. De ventet på Messias. Den salvede. Fredsfyrsten. Han som skulle fri dem ut fra undertrykkerne og sørge for å innfri og oppfylle alle de løftene som Gud hadde gitt dem. De ventet, og det må også tilføyes, at de venter fortsatt, på Ham som vi synger om i sangen: Se, Han kommer Han som alle tiders floker løse kan, Fredens morgen uten skyer bryter inn!

        Ventetida avspeiles også i Esaias-boka. Der ble det spurt: -Hvor langt er det på natta? Og Vekteren gav det forunderlige svaret: Det kommer morgen, men også natt! Es 21:11-12.

        Så finner vi løftet igjen hos profeten Malakias, gjengitt i den siste boka i Det Gamle Testamente: Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger; og dere skal gå ut og hoppe som gjøkalver, lover han. Mal 4:2.

        Rettferdighetens sol. Et vidunderlig uttrykk! Den sola vi når gleder oss over, den skinner over rettferdige og urettferdige. Over en verden, som i all sin prakt og skjønnhet, likevel er prega av urettferdighet, fattigdom, nød og elendighet.

        Alt det skal bli forandra når rettferdighetens sol går opp. Strålene, lyset, varmen fra den skal revolusjonere skapningen fullstendig.  There will be peace in the Valley, Det skal bli fred på vår jord, synger vi.

        Noen hundre år gikk etter at Malakias hadde varsla om denne spesielle soloppgangen. Natta syntes bare å bli mørkere og mørkere over denne verden. Og kanskje i særlig grad over det jødiske folk, undertrykt og okkupert av det romerske jernriket. Men så, i tidas fylde, grep Gud synlig og hørbart inn igjen. Du finner mye av innledningen til denne nye æra i det første kapitlet i evangeliet etter Lukas. Presten Sakarias, han som ble far til døperen Johannes, vitna om Guds miskunnelige hjertelag og om soloppgang fra det høye som skulle gjeste dem.

Forunderlig. Tenk soloppgang fra det høye. Når vi ser på soloppgangen, så fortoner den seg slik at sola stiger opp nedenfra – der ute i synsranda. Men Guds soloppgang over kloden vår, betegnes om soloppgangen fra det høye. Fra Gud sjøl. Fra Skaperen med det miskunnelig hjertelag. Fra Ham som vil at ALLE mennesker skal bli frelst og komme til Sannhetens erkjennelse. Både om seg sjøl, om sjelefienden, om verden og om Guds sanne vesen som den fullkomne Frelser. Den frelse Han sjøl har gitt oss i Jesus Messias.

        Derfor var det på mange måter soloppgangen fra det høye gjeterne på marka opplevde noe av– da de fikk se Jesusbarnet der i Betlehem.  Det var den samme sola Simeon vitna om i Templet. Med Jesusbarnet i armene sine utbrøt han at han var et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for hans folk Israel .Luk 2:32.

        Og når Jesus sjøl, i voksen alder, presenterte seg sjøl, sa han det like ut: Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys. Joh 8:12. Den som tror på Jesus, som åpner hjertedøra si for han, får altså innlagt lys. Mange kan vitne om hvilken gyllen morgen det ble i livet for dem – da de fikk se Guds nåde og kjærlighet i Jesus. Da de gikk over fra mørke til lys. Fra satans makt og til Gud. Så i denne sammenheng kan vi taler om TO SIDER ved samme sak:

        Den ene handler om den synlige soloppgang over denne jordkloden. Noe som skal skje en gang i framtida, når Gud åpenbarer seg for heile verden.  Slik det beskrives i det 21. kapitlet i Lukas-evangeliet når Jesus snakker om det som skal skje før ”sommeren” kommer.

        Men den andre sida handler altså om det som er mer usynlig. Det som skjer i forholdet mellom Gud og den enkeltes liv og hjerte. For likesom mørke dekka jordkloden før lyset kom til, sånn beskrives også  hjertetilstanden for den som ikke har det godt og rett med Gud:

For Gud, som bød at lys skulle skinne fram av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle fram fra oss, står det i 2Kor 4:6.

        Når vi så tror på, stoler på Jesus, kan vi leve i lyset fra Himmelen, i et åpent og godt forhold både til Gud og mennesker. Vi synger med glød og begeistring at ”Hele Himmelen er åpen over meg”. Og vet at

de rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høilys dag. Ordsp 4:18. Og husker løftet og formaningen fra apostelen Johannes: Lever vi i dette lyset fra rettferdighetens sol, da har vi også samfunn med hverandre.

        Det er den samme Johannes som i Åpenbaringsboka skildrer åssen den herliggjorte Jesus så ut da han så han der på Patmos.  Herrens ansikt så ut som sola når den skinner i sin kraft. Kan det sies klarere?

Derfor anbefaler jeg deg på det sterkeste – at du her og nå, mens du leser disse betraktningene, sender din tanke, din bønn, til Han som hører hjerterøsten og som lengter etter deg. Inviter han inn i livet ditt. Inn i hjertet ditt. Inn i mørket og kaoset, om du vil. Og du skal få erfare at de er sanne – alle de løftene som Han har gitt oss. Du blir fridd ut fra mørket. Du får erfare at Han er der som din trofaste hjelper og venn – sjøl i de vanskeligste periodene. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, sier David, så frykter jeg ikke for vondt: For DU er med meg! Dette er altså den ene, og usynlige side om du vil, ved soloppgangen og den virkning den har på oss.

        Men tilbake igjen til det synlige. Til den synlige soloppgangen fra det høye som en dag i framtida skal lyse over denne vår klode. Til den sommertida som Jesus bekrefter i Lukas 21. Og som også alle profetene med ulike bilder, ord og vendinger har skildra for oss.

Da Jesus var her første gang, skjedde det som profeten hadde sagt – og som Herren sjøl bekrefta: Han gjesta oss i noen få år – før natta kom igjen og mørket senka seg, tettere faktisk enn noen gang før!

Men når Han kommer til syne andre gang, da skjer det i full offentlighet. Ja, det står rett ut at da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og megen herlighet.  Luk 21:27. Akkurat sånn som profeten Daniel har skildra for oss i kapittel 7, vers 13 og 14. Og akkurat sånn som vi leser det i profeten Sakarias:  Jeg vender tilbake til Zion og vil bo i Jerusalem. Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnens ånd, og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget, og de skal sørge over ham som en som sørger over sin enbårne sønn. Da skal Herren bli konge over heile landet. Og alle som blir igjen av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud.

        Nå må det erkjennes, med all respekt for hverandre, at det er forskjellige syn og meininger ute og går når det gjelder endetida. Men så langt jeg kan se – blir det først da, etter denne soloppgangen, etter Herrens gjenkomst til Zion, når Gud sjøl trår synlig inn på arenaen, at profetiene i Esaias-boka bokstavlig talt blir oppfylt. Og i tro på at Guds ord står fast, sjøl om Himmel og jord skulle forgå, så stoler jeg på at også disse løftene skal bli oppfylt. Derfor avslutter jeg denne artikkelen med å lese noen av disse løftene, slik Esaias har formidlet dem. Først i kap.2:2-4:
Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det.
Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Zion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.
Og han skal dømme mellem hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig.
Og så kapittel 11:6-10: 
Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem.
Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen.
Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og over basiliskens hull skal det avvente barn rekke ut sin hånd.
Ingen skal gjøre noe vondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn.
På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag, og hans bolig skal være herlighet.

Og hvem er så Isaias rotskudd? Les Rom 15:12 og Åpenbaringen 5:5 og 22:16 så får du svaret. Det er Ham med de mange navn. Han som er Denne verdens lys, Løven av Juda, Den klare morgenstjerne, Kongenes Konge og herrenes Herre: Jesus Messias.

Tilbake til:

 en del av: