Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Søndagsskolebarn i India  -  sammen med læreren sin.  Han er en
av våre Hjerte Til Hjerte-evangelister. Disse små  har begynt livs-
vandringen sammen med Herren.

Hvor underlig er du!

Hvor underlig er du i alt hva du gjør!
Hvem kan dine veier forstå?
Men ett er dog sikkert: Den vei du meg før -
for meg er den beste å gå!

Slik synger vi det. I undrende lovprisning. Sangforfatteren Emil Gustavsson hadde høstet mange erfaringer i livet med Herren. Glede og sorg. Medgang og motgang. Alle gjør vi vel det samme. Men "fordelingen" av det gode og vonde vi erfarer, er så forskjellig. Aldri vil vi vel heller få svar på alle våre hvorfor. Bare ett er sikkert: Den veien som Han, vår levende Gud og Frelser, fører oss, den er den beste for oss å gå! Om ikke i nuet. Så i evighetsperspektivet.

Selv om vi skulle vandre "våre egne" veier (slik vi dessverre oftest gjør), treffe valg som i neste omgang skaper problemer både for oss og våre omgivelser, så er Herren mektig til å "overstyre" også dette. Til å vende det vonde til det gode. For også gjennom det "selvforskyldte" vonde, erfarer vi ofte at også det kan tjene til vår fred. Da utbryter vi med Esekias: -Se, til fred ble meg det bitre!  Es.38,17.

Bibelen bekrefter med all tydelighet det jeg her beskriver. Både i skildringen av enkeltpersoner. Og kanskje enda tydeligere - i historien til jødene. Dette folk som var, er og forblir Guds utvalgte folk.

Vi som ikke er jøder, men som tror på den frelse og Frelser som kommer nettopp gjennom dette folk (Joh 4:22), gjør vel i å akte på og lytte til den innsikt og visdom dette folk har når Guds ord blir forklart. I sin utlegging om hva som foregikk da Israels folk skulle fries ut av Faraos jerngrep i Egypt (2Mos 6), bruker rabbiner Tuvia Bolton denne beretningen, hentet fra Tzemach Tzediks liv:
 Y
Jøden Zelig Fivel hadde drevet vertshuset i over 20 år. Han hadde alltid passet på å betale husleie punktlig til landeieren.

Forundringen var derfor stor da den samme landeieren, uten begrunnelse,  sa opp leieforholdet. Med én måneds varsel. Zelig hadde ni munner å mette. Visste ikke hva han skulle gjøre. Og tok avsted til den lokale rabbiner for å søke hjelp.
Da han var ferdig med å fortelle hva som hadde skjedd - og hvordan situasjonen nå var, skrev rabbineren noe på et ark, puttet det i konvolutt, adresserte den og gav den til Fivel med beskjed om at han måtte levere den snarest mulig. Deretter velsignet han ham og ønsket lykke til.

Fivel takket. Var en smule forvirret. Rygget ut av rommet - og kikket på adressen. Å nei! Den var skrevet til feil person! Til Shmuel HaKatan (Samuel den lille), en enkel gammel jødisk tømmerhogger som levde med kona si i ei lita hytte i skogen.
Her var det tydeligvis gjort en feil! Rabbineren hadde nok tenkt å skrive til Shmuel HaGodol (Samuel den store). En rik, innflytelsesrik  jøde med tett forbindelse til alle landeierne. Noen sa at han endog hadde forbindelse med tsaren!  Hvis noen kunne hjelpe, så måtte det være han! Men Samuel HaKatan? Nei, han var ingenting, han!

Med tungt hjerte satte likevel Zelig kursen mot hytta i skogen og banket på. Gamle Shmuel HaKatan inviterte ham inn. Og undret seg da han så og leste brevet fra rabbineren.  Heller ikke han forstod hva rabbineren mente med dette. Men han bad Zelig bli der noen dager for å se hva som måtte skje.

Det gikk en uke. Zelig ble mer og mer deprimert. Om et par uker måtte han forlate vertshus, jobb og hjem. Vinteren nærmet seg. Det var kaldt der ute nå. Hva ville skje med ham og familien? Han gråt i fortvilelse. Mens uvær og storm herjet utenfor hytteveggen.

Plutselig banket det kraftig på døra. -Hjelp! Hjelp! Slipp meg inn!
Shmuel HaKatan åpnet døra. Utenfor stod - landeieren! Søkkvåt, skjelvende og forfrossen.  Han hadde vært på heimvei da stormværet overrasket ham. Nå hadde han kjempet mot kulda i lang tid - og var døden nær. Han falt utmattet om på golvet.
Shmuel fikk på ham varme klær. Det eneste skift han hadde, shabbats-klærne.  Han tullet ham inn i varme tepper . Og fikk i ham varm suppe. Lang tid tok det ikke før landeieren kom seg igjen. Og han lovpriste Shmuel: -Du reddet livet mitt. Hvordan skal jeg få takke deg?
-Hør, sa Shmuel, hvis du virkelig vil belønne meg, så kan du gjøre meg en tjeneste.
-Ja, hva som helst! Jeg skylder deg livet mitt, så bare spør, sa landeieren.
-Vel, Shmuel kikket hen på Zelig som stod gjemt bak ei dør. Så fortsatte han: -For noen dager siden gav du min gode venn Zelig beskjed om at leieforholdet var opphørt og at han måtte flytte ut av vertshuset som han driver. Jeg vil at du skal la ham få bli der han er.
-Ja, slik skal det bli, ropte landeieren.
-Det har seg slik at Zelig er i naborommet her, sa Shmuel, vil du bekrefte det skriftlig?
Zelig kom ut av rommet nå. Og erklæringen ble skrevet og undertegnet. Ikke nok med det. Leieretten skulle også gjelde for Zeligs etterkommere, og det gjennom alle generasjoner. I de neste tre årene skulle det ikke betales leie.
-Jeg lurer bare på én ting, sa Zelig: -Hvorfor sa du meg opp? Jeg har jo alltid betalt punktlig.
-Jeg ville aldri ha tenkt på det, du var den perfekte leietaker, sa landeieren og forklarte: -Men  det kom en til meg som forlangte at jeg skulle leie huset ut til svigersønnen hans.  Han skulle betale mer enn det du gjorde. Og han  truet meg hvis jeg ikke adlød.  Det var Shmuel HaGodol! Jeg vet ikke hva som gikk av ham, hva som gjorde ham så hardhjertet.  Jeg spurte ham også hvordan han kunne være slik med en jødisk broder. Men han svarte at han ikke blandet business og vennskap! Men si meg, hvordan kan det ha seg at du er her - akkurat nå? ville landeieren vite.

Da Zelig fortalte hva som hadde skjedd  hos rabbineren, der han hadde søkt råd og hjelp, utbrøt landeieren: -Nå vet jeg at Gud virkelig er med det jødiske folk - også i dag!
Y
Guds løfter og kall er UGJENKALLELIGE. Rom 11:29. Enten de nå gjelder det jødiske folk. Eller oss ikke-jøder som stoler på  og fryder oss i Guds store frelse. Den han i alle deler har ordnet, fullbrakt og trygget. Slik vi leser det i 2Kor 5:18-19: Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med sig selv ved Messias og gav oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Messias forlikte verden med sig selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen.
 

Derfor kan vi med Guds autoritet si til deg, enten du nå er en engstelig jøde - lik ham du nettopp har lest om. Eller om du er en tvilende og kjempende  troende ikke-jøde: Vit at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt......Rom 8:28.
 

Lik landeieren kan vi fryde oss over det faktum at Gud ikke bare er med oss, men også for oss! Og triumferende konkludere: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Vers 31.
 

Så kommer den dagen da vi skal møte Ham ansikt til ansikt der i det himmelske, vår Herre og vår Gud. Da kan vi gjerne stemme i siste verset av den sangen jeg innledet med:

Tilbedende bøyer vi kne for Ham der
og svar får hvert hjerte som spør.
Da synger vi jublende: Nådig du er
for evig i alt hva du gjør!

Hjerte Til Hjerte-
stevne i India:
Bønn, tilbedelse
og lovsang.

Tilbake til:

 en del av: