Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

 VINGENE
 som løfter, bærer
 og beskytter

Jeg skal fortelle deg om noe tragisk som skjedde for noen få år siden.  Anne Lise, kona mi og jeg var på ferie og Bibelkurs i Virksund i Danmark. Sammen med to av våre gode venner, May Lise og Erik. Ennå kan jeg se Erik for meg – der han stod bak talerstolen. Han avslutta åpningstalen sin med en sang, skrevet av Trygve Bjerkrheim. En invitasjon til alle - om å komme – til Jesus. I alle livsens situasjoner. I alle livets faser. I alle tilstander.
Det som verken Erik eller noen av oss andre ante, var at denne åpnings-sangen skulle bli avslutningssangen for Eriks unge liv. Og inngangssangen for han til det himmelske.

Siste verset i sangen lyder slik:

Du får koma til Jesus i Faderens hus
Der hans herlegdom skal du få sjå
Du får vera hos Jesus til æveleg tid
Sei kva meir kan du ønskja deg då?

En drøy times etter at han hadde sunget disse strofene - skjedde det. Vi stod ute i ganga og pratet sammen.  Uten forvarsel løfta Erik handa opp til hodet sitt. -Å, nei, sa han. Og falt sammen.
Bare noen timer etter var han død. For sjøl å være hos Jesus i æveleg tid, slik han nettopp hadde vitna så fint om i sangen.

Hvorfor forteller jeg dette for deg?  Jo, fordi den invitasjonen som Erik formidlet, fortsatt er både gyldig og aktuell.

Det var nettopp denne guddommelige invitasjonen Jesus sjøl var så opptatt av å nå ut med da han fysisk vandra blant oss og mellom her på jorda: Å søke og å frelse det som var fortapt. De friske trenger ikke til lege, sier Han, men de som har det vondt. Og dem er det mange av!  

Da Jesus så ut over Jerusalem på det vi kaller Palmesøndagen, var det nettopp smerten Hans eget Frelserhjerte som så tydelig ble avdekka. Da han så den elskede stad, templet der og folket der, sa han med tårenes tydelige tale: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred!  Luk 19:41-42.

Og det er just denne utfordringa og denne invitasjonen fra Jesus sjøl som jeg så gjerne ville bringe ut til deg akkurat nå. Han, Jesus Messias, Fredsfyrsten sjøl - vet hva som tjener til DIN fred. Nettopp i den situasjon du befinner deg i - nå!  Han som er i stand til å gi oss den fred som overgår all forstand, sjøl midt i hverdagens verste stormkast!

 Du har sikkert hørt det før, det Han sa da han bad nettopp for denne byen som han kjente og elska så høyt: Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner de som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, likesom ei høne samler sine kyllinger under sine vinger. Og dere ville ikke.  Luk 13:34 og Matt 23:37.

Når Gud inviterer, så kaller Han oss ved navn. Han kjenner oss inderlig godt. Heilt til bunns. Derfor trenger vi heller aldri å forstille oss for han. Han kjenner de sterke og gode sidene våre. Og de svake og vonde. Og så betror Han oss lengselen sin – Han som fra evighet av har hatt sin lyst i menneskenes barn, som det står i Ordspråkene 8:31. Alle anledninger bruker Han til å kalle oss, til å invitere oss inn til sitt store og reine og varme guddomshjerte. Ikke for ingenting at Han sammenlikner seg sjøl med, ja nettopp, med HØNEMOR!

Vi finner beskrivelse av mange forskjellige fugl i Bibelen. Ørn og ravn og due og spurv, for å nevne noen. Ørnen vitner om Majesteten i det høye. Hvordan Han vokter oss, fostrer oss og bærer oss.
Når Gud bruker ravnen, demonstrerer Han med all tydelig at han både vil og kan bruke hvem Han vil i sin tjeneste. Sjøl om det skulle stri mot alle naturens – og mot våre menneskelagede - vedtatte lover og normer.
Og den fredlige, reine dua, ja den er symbolet på Guds vesen, på Den hellige ånd.
Den kvitrende spurven der i skjul bak lauvet, den taler tydelig om Guds omsorg for sjøl de minste blant oss.

Men høna da? Hva står hun for? Bare to steder i hele Bibelen finner vi beskrivelse av henne. Det er Jesus sjøl som bruker nettopp denne spesielle hønsefuglen for å forklare noe om seg sjøl!

Og han forklarer: Gud er ikke bare den Høye, den Opphøyde majestetiske Ørnen som troner der oppe på klippetoppen! For Han som i Esaias 57:15 sier om seg sjøl  - at i det høye og hellige bor jeg, Han er også den som trives på og som fungerer – i det lave, på   grunnplanet, på dypet. Han har bakkekontakten i orden. For, sier han om bostedet sitt: Og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

Ser du? Ørnen – og høna, to tilsynelatende motsetninger - i skjønn forening. Synliggjort, demonstrert og proklamert i og av Mesteren sjøl!

Han som vi henvender oss til som Fader vår, du som er i Himmelen, Majesteten i det høye, Himmelens mektige patriark, Han er OGSÅ skapningens matriark. Moderen. Med alt det fine og gode som ei mor står for. Ei hønemor i beste forstand – opptatt med dette ene: Å nære, oppdra og beskytte barna sine, kyllingene sine.
Og åssen gjør hun det? Ikke ved å fly høyt der oppe, høyt hevet over alt og alle. Slik vi dessverre så altfor ofte gjør i misforstått Gudsdyrkelse og prektighet. Nei, hønemor kan nesten ikke fly i det hele tatt! Må hun lette, så flakser hun bare hjelpeløs langs bakken. Kjennetegnet på hønemor er nettopp denne kaklende, trippende skapningen som lever blant sine artsfrender der i hønsegården. Forstår du sammenhengen? Ser du, rett forstått, Ørnen, Gudesønnen og Menneskesønnen  som landet blant oss for å være med oss i her i det lave? Han er både ”fjellgud” – og  ”dalgud”! 1Kong 20:28. Slå opp og les Filippenser-brevets 2.kapittel og versene 5-11. Så skjønner du enda bedre hva jeg mener. For der handler det nettopp om Ham som var i Guds skikkelse, men som fornedra seg sjøl – og kom som en tjener blant oss. For å sette sitt liv til for oss. For at vi skulle leve. 

Det fortelles om brannen som herja hønsegården. Alt liv og håp var tilsynelatende ute. Ingen kaklelyd hørtes lenger. Hønsa var blitt offer for flammenes nådelause herjing. Men under etterslokkinga i de rykende ruinene, kom brannmannskapet til å sparke hen i ei av de forbrente og forkulla hønene. Og da skjedde det noe. Plutselig dukka det kyllinger fram fra henne! Hun hadde samla sine hjelpeløse små, hadde gjemt dem, og beskytta dem, ja nettopp der: Under sine egne vinger! Tett ved sitt eget hjerte! Her var de skjerma - mot røyken og mot flammene.

Men sjøl hadde hun satt livet til. For å redde sine!

Ser du parallellen? Ser du åssen straffa, dommens fortærende ild – ramma Ham, stedfortrederen vår, Menneskesønnen. For at du og jeg og alle som vil gjemme seg i Ham – skulle ha fred og bli frelst?

Det var rett, det som ypperstepresten Kaifas profeterte – da han sa at det var til gagn for dere at ett menneske dør for folket og ikke hele folket går til grunne. Dette sa han ikke av seg sjøl, sier evangelisten Johannes, men han spådde at Jesus skulle dø for folket, og ikke for folket alene, men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Joh 11:50-52.

Det fortelles også om hønemor at hun er en mester i å vokte og varsle kyllingene sine når fare truer. Som når falken eller hauken svever der over hønsegården, i håp om å hente seg et fristende bytte blant de intetanende kyllingene. Straks hønemor aner faren, gir hun et varselsignal, fortelles det. Instinktivt søker kyllingene ly hos henne og under henne. Og sikres på denne måten mot fiendens lumske angrep.
Kanskje var det nettopp dette hun tenkte på, Lina Sandell, da hun skrev sangen vi kjenner så vel: Ingen er så trygg i fare.

La også den være en invitasjon til oss alle til å søke ly, og til å kvile og å fryde oss under Hans mektige og skjermende vinger. I den guddommelige hjertevarmen der. Aleine med Jesus, om du vil. Men også sammen med alle de andre som har søkt tilflukt nettopp her – hos Ham! I visshet om at det er INGEN fordømmelse, bare full frifinnelse for den som er i Messias Jesus. Og her er det ingen forskjell på oss. Ikke noe A-lag eller B-lag eller reservelag. Nei, her er vi ektefødte kyllinger alle sammen: For Ordet sier at i Ham finnes det, rett forstått verken jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne.

Når vi lar disse sannhetene synke inn i oss, forstår vi kanskje enda bedre sannheten og sangen under ”festreisa”, ” oppstigningen fra hønsegården mot og til vårt himmelske Jerusalem. For der står det – hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen, i enhet, i harmoni!

Velkommen inn!  

Tilbake til:

 en del av: